Hemmelig maskeradeball5 (2)

Skrevet av Leo føler seg helt malplassert i den stramme, svarte kappen sin. Han svinger den ene siden av kappen over skulderen for tiende gang på fem minutter og lurer på om han ser like dum ut som han føler seg. Vennen hans, Thomas, hadde overtalt ham med løfter om «en uforglemmelig kveld» og «kvinner i overflod», men så langt har Leo bare følt seg som en utkledd barneskoleelev på en voksenfest. Lokalen er en gammel herregård utenfor byen, med høye tak, krystallkroner og vegger dekket av mørke, tunge portretter. Stemningen er elektrisk, en blanding av forventning og mystikk som fyller luften sammen med duften av dyr parfyme og dyr vin. Alle gjestene er kledd i masker som skjuler ansiktene deres, noen enkle og elegante, andre intrikate og fargerike. Det er som å gå inn i en annen verden, en verden hvor identitet er flytende og hemmeligheter er valuta. Leo tar et glass champagne fra en servitør i kort, sexy kjole og en maske som dekker hele ansiktet hennes, som suser forbi, før han lener seg mot en søyle, han observerer omgivelsene. Han ser par som danser tett, hviskende samtaler i mørke kroker, og blikk som møtes over rommet – alle beskyttet av anonymiteten maskene gir. Det er både fascinerende og skremmende. Han føler seg som en outsider som ser inn i en verden han ikke forstår, en verden av hemmeligheter og forførelse. Han tømmer glasset i en slurk og kjenner boblene prikke i nesen. Prøver å se positivt på det, kanskje kvelden ikke blir så ille allikevel. Det er da han ser henne. Hun står midt på dansegulvet, alene, og beveger seg med en eleganse som får det til å se ut som hun flyter. Kappen hennes er en dyp, smaragdgrønn farge som danner en flott kontrast mot den hvite masken hennes, som er dekort med små, glitrende krystaller. Hun danser med lukkede øyne, helt oppslukt i musikken, og kroppen hennes svinger i takt med rytmen på en måte som er både sensuell og elegant. Leo kan ikke ta øynene sine fra henne. Han ser hvordan den grønne kappen følger bevegelsene hennes, hvordan lyset glitrer i krystallene på masken hennes, hvordan en flette av mørkt hår faller ned over skulderen hennes. Han føler en umiddelbar tiltrekning, sterkere enn han har følt på veldig lenge. Det er noe med henne, en frihet, en selvsikkerhet som er fengslende. Han setter fra seg glasset sitt på et lite bord og bestemmer seg. Han kan ikke bare stå her hele kvelden og bare se på. Han må nærme seg henne. Han tar et dypt åndedrag, retter på kappen sin, og begynner å bevege seg gjennom folkemengden mot dansegulvet. Hvert skritt føles som en evighet, hjertet hans slår hardere i brystet, og han lurer på hva i helvete han skal si til henne. «Hei, jeg så deg danse og du ser helt fantastisk ut»? For klisjeé. «Unnskyld, er du en engel som har falt ned fra himmelen»? For cheesy. Han nærmer seg henne, og hun åpner øynene akkurat i det han kommer frem til henne. Øynene hennes er mørke og dype, og de ser rett inn i sjelen hans selv gjennom masken. Hun smiler, et lite, frekt smil som får hjertet hans til å hoppe over et slag. «Du ser ut som en mann med en plan,» sier hun, og stemmen hennes er som myk honning, varm og innbydende. Leo blir helt stille i et sekund, overrasket over at hun snakker til ham først. «Jeg… jeg bare så deg danse,» klarer han å si. «Du er… utrolig.» Hun ler, en myk, melodiøs latter som fyller luften mellom dem. «Uten tvil den mest originale komplimenten jeg har fått i kveld,» sier hun med et glimt i øyet. «Vil du danse, ‘mann med en plan’?» Leo kan bare nikke, og hun tar hånden hans. Huden hennes er myk og varm, og da hun leder ham ut på dansegulvet, føles det som om hele verden forsvinner og det bare er dem to. De danser stille, rolig glir de over gulvet og Leo er overrasket over hvor naturlig det føles. Han har aldri vært en god danser, men med henne er det annerledes. Det er som om kroppene deres snakker sammen, beveger seg i perfekt harmoni. Han legger en hånd på korsryggen hennes, og hun lener seg nærmere, kinn mot kinn. Han kan kjenne varmen fra huden hennes gjennom masken, lukten av parfymen hennes – noe med jasmin og vanilje – som fyller sansene hans. «Hva heter du, mystiske mann?» hvisker hun i øret hans, og pusten hennes er varm mot huden hans. «Leo,» svarer han, og det føles rart å si navnet sitt til en ansiktsløs kvinne. «Og du?» «Aurora,» sier hun, og navnet passer henne perfekt – som morgengryet, vakkert og mystisk. «Aurora,» gjentar han lavt. De danser i stillhet litt til. bare nyter av å være nær hverandre, av å bevege seg sammen i takt med musikken. «Hvorfor er du her, Leo?» spør Aurora plutselig, og stemmen hennes er lav og intens. «Du virker ikke som en av de vanlige gjestene.» Leo lurer på hva hun mener med «de vanlige gjestene», men han svarer ærlig. «Vennen min overbeviste meg om å komme. Jeg er ikke sikker på at jeg passer inn her, om jeg skal være helt ærlig.» Aurora stopper dansen og ser på ham, og øynene hennes er fulle av en nysgjerrighet som både pirrer og skremmer ham. «Kanskje det er derfor du passer så perfekt,» sier hun. «De beste historiene handler om de som ikke passer inn.» Hun tar hånden hans og leder ham bort fra dansegulvet, mot en mørkere, mer avsidesliggende del av lokalet. «La oss finne et sted hvor vi kan snakke,» sier hun. «Jeg har en følelse av at du har interessante historier å fortelle, Leo.» De finner et lite rom gjemt bak et tungt, fløyelskledd forheng, med en liten sofa og et lite bord. Aurora lukker forhenget bak dem, og plutselig er de alene i sin egen lille verden, isolert fra lyden og folkemengden utenfor. Luften her er tykkere, ladet med en spenning som Leo kan føle i hele kroppen sin. Han setter seg på sofaen, og Aurora setter seg ved siden av ham, kneet hennes berører hans. Han kan kjenne varmen fra kroppen hennes, kan se detaljene i masken hennes – de små, intrikate mønstrene, måten lyset fanger i krystallene. «Så fortell meg, Leo,» sier hun og lener seg litt frem, Stemmen hennes er lav og forførende. «Hva er din historie?» Leo lurer på hvor han skal begynne. Han forteller henne om jobben sin som grafisk designer, om leiligheten sin i byen, om katten sin som heter Mjau. Han forteller om barndommen sin, om drømmer han hadde da han var yngre, om hvordan livet har blitt mer rutinepreget enn han noen gang hadde forestilt seg. Aurora lytter intenst, nikker, stiller spørsmål, og Leo føler seg sett på en måte han sjelden har følt før. Det er noe med anonymiteten, med masken mellom dem, som gjør det lettere å være ærlig, å være sårbar. Når han er ferdig, er det stille et øyeblikk. «Og du, Aurora?» spør han. «Hva er din historie?» Hun smiler det frekke smilet sitt igjen. «Min historie er for komplisert for en kveld som denne,» sier hun. «I kveld er jeg ikke Aurora med historie og ansvar. I kveld er jeg bare Aurora, kvinnen som danser og flørter med en interessant fremmed på en maskeradeball.» Hun legger en hånd på låret hans, og berøringen hennes sender en bølge av varme gjennom kroppen hans. «Kanskje vi kan lage vår egen lille historie i kveld?» foreslår hun, og øynene hennes glitrer av forventning. Leo vet ikke hva han skal si, han bare nikker, og Aurora lener seg frem og kysser ham. Kysset er ikke som noe Leo har opplevd før. Det er sakte, utforskende, og samtidig intenst og lidenskapelig. Han kjenner leppene hennes mot sine, myke og varme, smaker en svak, søt smak av vin og lippgloss. Han legger en hånd i nakken hennes, trekker henne nærmere, og hun svarer ved å åpne munnen sin litt, la tungen hans møte hennes. Kysser henne dypere, mer lidenskapelig, og Leo kjenner en umiddelbar reaksjon i kroppen sin, en stivhet som bygger seg opp i buksene hans. Han flytter hånden fra nakken hennes, nedover ryggen hennes, kjenner kurvene i kroppen hennes gjennom den grønne kappen. Hun gisper lett mot munnen hans, og lyden er den mest sexy lyden han har hørt. «Leo,» hvisker hun, og navnet hans på leppene hennes høres ut som en bønn. «Jeg vil ha deg.» Ordene treffer ham som et elektrisk støt, og all usikkerhet, all tvil han følte tidligere, forsvinner. Det finnes bare henne, bare dette øyeblikket, bare den intense, overveldende lysten som bygger seg opp mellom dem. «Jeg vil ha deg også,» svarer han, og stemmen hans er ru av begjær. «Her?» Aurora ser seg rundt i det lille rommet, og et lystent smil former seg på leppene hennes. «Nei,» sier hun. «Ikke her. Jeg vet et sted.» Hun reiser seg, tar hånden hans, og leder ham ut fra rommet, gjennom lokalet, opp en trapp og ned en lang gang. De går forbi andre par, noen som kysser i mørke kroker, noen som hvisker og ler, men Leo legger knapt merke til dem. Alt han kan tenke på er Aurora, hånden hennes i sin, varmen fra kroppen hennes, forventningen om hva som skal skje. Aurora stopper foran en dør, tar frem en liten, sølvnøkkel fra en lomme i kappen sin, og låser opp døren. «Velkommen til mitt lille fristed,» sier hun og åpner døren. Rommet er intime og luksuriøst, med en stor, dobbeltseng dekket av mørke, fløyelsputer, dempet belysning fra vegglamper, og store vinduer som ser ut på hagen. Det er et rom designet for intimitet, for hemmeligheter, for lidenskap. Aurora lukker døren bak dem, og lyden av låsen som klikker på plass gir Leo en følelse av både spenning og uro. Dette er det. Dette er øyeblikket. Hun snur seg mot ham, og øynene hennes er mørke og fulle av begjær bak masken. «Leo,» sier hun, og stemmen hennes er lav og intens. «Før vi går videre, vil jeg bare vite én ting. Er du sikker?» Han ser på henne, på kvinnen bak masken, på den fremmede kvinne som har vekket noe i ham, noe han trodde var sovende. Han har aldri vært mer sikker på noe i hele sitt liv. «Jeg har aldri vært mer sikker,» svarer han, og Aurora smiler. Det er ikke det frekke smilet fra før, men et annet smil, et varmere, mer sårbart smil. Hun går mot ham, sakte, som en jeger som nærmer seg byttet sitt, og Leo kjenner hjertet hamre i brystet. Hun stopper foran ham, løfter hendene sine og tar forsiktig av ham masken. For første gang i kveld ser hun ansiktet hans, og han føler seg naken, eksponert. Hun stryker en finger over kinnbenet hans, over leppene hans, og berøringen hennes er så lett, så øm, at det gir ham gåsehud. «Du er vakker,» hvisker hun, og ordene treffer ham hardere enn noe slag. «Nå er det min tur,» sier han, og han tar forsiktig av henne masken. Ansiktet hennes er enda vakrere enn han hadde forestilt seg, med høye kinnben, fulle lepper og mørke, dype øynene som ser rett inn i sjelen hans. «Aurora,» hvisker han, og hun smiler. «Ikke lenger en fremmed, Leo,» sier hun. «Ikke lenger en fremmed.» Hun kysser ham igjen, og dette kysset er igjen annerledes. Denne gangen er det mer intenst, mer desperat, som om de begge prøver å svelge hverandre, å bli ett. Hender hans vandrer over kroppen hennes, utforsker kurver og konturer, og han kjenner henne skjelve under berøringen hans. Hennes hender er ikke passive, de utforsker også, drar kappen av skuldrene hans, lar den falle til gulvet, og fingrene hennes finner veien til skjorte knappene hans. Hun åpner dem, en etter en, og huden hans prikker av forventning. Hun kysser ham nedover halsen, over brystkassen, og hver berøring, hvert kyss, sender en ny bølge av lyst gjennom kroppen hans. Han kjenner seg selv bli hardere, stivere, og buksen hans føles plutselig for trang. «Aurora,» gisper han, og navnet hennes er en bønn, en anmodning. Hun ser opp på ham, og øynene hennes er blanke av begjær. «Ja, Leo?» svarer hun stemmen hennes er lav og ru. «Jeg vil ha deg. Nå.» Hun smiler, et lystent, frekt smil. Sakte, tar hun av seg den grønne kappen, og den faller til gulvet i en myk haug. Under har hun på seg en enkel, svart silke kjole som klistrer seg til kroppen hennes, fremhever hver eneste kurve, hver eneste form. Leo gisper. Hun er vakker, nei mer enn vakker, hun er perfekt. Hun snur seg sakte, lar ham se henne, og han kan ikke ta øynene sine fra henne. «Liker du det du ser?» spør hun, og stemmen hennes er full av selvsikkerhet. Han kan bare nikke, ordene sitter fast i halsen. Hun går mot ham igjen, tar hånden hans og legger den på brystet sitt. «Kjenn,» hvisker hun. «Kjenn hvordan hjertet mitt slår for deg.» Han kan føle den raske, uregelmessige rytmen under hånden hans, og det er den mest erotiske opplevelsen han har hatt. Han trekker henne nærmere, kysser henne igjen, mens hendene hans finner glidelåsen på kjolen hennes og trekker den sakte ned. Kjolen glir av kroppen hennes og lander på gulvet, og nå står hun foran ham, kun iført en svart, blonder truse og selvsikkerheten i blikket sitt. Leo kneiser foran henne, en gudinne av kjøtt og blod, og han kjenner en tilbedelse i seg som skremmer ham. Han legger hendene på hoftene hennes, trekker henne nærmere, og kysser henne mens han fører henne mot sengen. De faller ned på den myke, fløyelsdekte madrassen, og kroppene deres fletter seg sammen i en dans så gammel som tiden selv. Han kysser henne, hun kysser ham, hender utforsker, lepper smaker, og verden utenfor forsvinner. Det finnes bare dem, bare dette øyeblikket, bare den intense, overveldende lysten som bygger seg opp mellom dem. Han kysser henne nedover halsen, over brystene, tar en brystvorte i munnen, og hun gisper, armer hans strammes rundt ham. Han kan kjenne hvordan kroppen hennes reagerer på ham, hvordan hun skjelver, hvordan pusten hennes blir tyngre. Han fortsetter nedover, over magen hennes, kysser den myke huden der, hun presser hoftene sine mot ham, en stille invitasjon. Han trekker av henne trusen, og hun er helt naken foran ham, åpen, sårbar, og samtidig sterk og mektig. Han ser på henne, ser på den våte, glinsende fitta hennes, og han kjenner en hunger i seg som er nesten smertefull. Han senker hodet, smaker på henne, og smaken av henne er salt, søt, helt unik. Hun gisper høyt, hender hans griper tak i håret hans, og hun presser hoftene sine opp mot munnen hans. Han bruker tungen sin, utforsker, finner den lille, harde klitoris hennes, og hun stønner, et lykkelig, frigjørende stønn av ren nytelse. Han fortsetter, slikker henne, suger henne, og han kan føle hvordan hun lar seg rive med, hvordan kroppen hennes strammes, hvordan pusten hennes kommer i korte, raske støt. Og så kommer hun, en kraftig, rystende orgasme som får hele kroppen hennes til å skjelve, og hun stønner frem navnet hans, om og om igjen. Når hun kommer seg, trekker hun ham opp, kysser ham, smaker på seg selv på leppene hans. «Nå er det min tur,» hvisker hun, og hun snur ham rundt, slik at han blir liggende på ryggen. Hun kysser ham, en lang, langsom, utforskende kyss, mens hendene hennes vandrer over kroppen hans, over brystkassen, magen hans, og ned mot den stive, bankende pikken hans. Hun tar ham i hånden, og berøringen hennes er både myk og fast. Hun stryker ham sakte, opp og ned, og Leo kjenner hvordan lysten bygger seg opp, sterkere enn før. «Aurora,» gisper han, «vær så snill.» Hun smiler, et lurt, frekt smil, og senker hodet. Hun tar ham i munnen, og den varme, fuktige munnen hennes omslutter ham, og han gisper høyt. Hun suger ham, bruker tungen sin, og han kjenner hvordan kontrollen hans svikter, hvordan han nærmer seg kanten. «Aurora,» gisper han igjen, «jeg kommer…» Hun slipper ham, ser opp på ham med lystne øyne. «Ikke ennå,» sier hun. «Jeg vil ha deg inne i meg.» Hun reiser seg, posisjonerer seg over ham, og senker seg ned på pikken hans. Følelsen av å gli inn i den varme, våte, trange fitta hennes er overveldende, og han gisper høyt. Hun beveger seg sakte, i en langsom, sensuell rytme, og han ser opp på henne, ser hvordan kroppen hennes beveger seg, hvordan brystene hennes danser i takt med bevegelsene hennes. Han legger hendene på hoftene hennes, følger rytmen hennes, og de beveger seg sammen, i perfekt harmoni. Tempoet øker, bevegelsene blir hardere, raskere, og han kan føle hvordan hun bygger seg opp igjen, hvordan kroppen hennes strammes. «Leo,» gisper hun, «jeg kommer…» Ordene er det han trenger for å slippe løs, og han kommer, en kraftig, rystende utløsning som fyller henne med sæden sin. Hun kommer samtidig, en ny, kraftig orgasme som får kroppen hennes til å skjelle, og hun skriker, et lykkelig, frigjørende skrik som ekkoer i det stille rommet. De ligger sammen i sengen, pustende, svette, og lykkelige. Aurora ligger med hodet på brystkassen hans, og han stryker henne gjennom håret hennes. Det er stille, en komfortabel, intimitetens stillhet, og Leo kan ikke huske sist han følte seg så rolig, så tilfreds. «Det var… utrolig,» sier han, og stemmen hans er lav og ru. Aurora løfter hodet, ser på ham, og øynene hennes er myke og varme. «Ja,» sier hun. «Det var det.» Hun kysser ham, et lite, ømt kyss. «Hva skjer nå?» spør Leo, og han er redd for svaret, redd for at dette magiske øyeblikket skal ta slutt. Aurora smiler. «Nå sover vi,» sier hun. «Og i morgen… i morgen er en ny dag.» De sovner i hverandres armer, to fremmede som ble til ett i en natt av lidenskap og hemmeligheter, uvitende om at morgenlyset ville bringe med seg nye overraskelser, nye hemmeligheter, og begynnelsen på noe helt annerledes enn de noen gang kunne forestilt seg. Leo våkner alene. Sengen ved siden av ham er kald, og et øyeblikk kjenner han en bølge av panikk. Hadde alt vært en drøm? En veldig, veldig levende drøm? Men så ser han den grønne kappen liggende over en stol, og den svarte silke kjolen ved siden av den, og han vet at det var ekte. Han reiser seg, finner klærne sine, og kjenner en blanding av eufori og melankoli. Natten med Aurora hadde vært magisk, men nå var den over. Han var tilbake til virkeligheten, til rutinene, til det forutsigbare livet sitt. Han kler på seg, tar på seg masken sin – som føles rart og unødvendig i dagslys – og forlater rommet. Nede i hovedsalen er festen over, og de siste gjestene er i ferd med å forlate. Han leter etter Aurora, men hun er ingensteds å se. Han finner Thomas, som ler og akkurat er i ferd med å avslutte en samtale med en kvinne i en rød kappe. «Der er du jo!» sier Thomas. «Hvor har du vært? Jeg lette overalt etter deg!» «Jeg… jeg traff noen,» sier Leo, usikker på hva han skal si. «Åh, ja?» sier Thomas og hever et øyebryn. «Noen spesiell?» Leo smiler. «Ja,» sier han. «Veldig spesiell.» De forlater herregården, og solen stiger på himmelen, og Leo føler seg som en helt annen person enn den som kom dit kvelden før. Noe hadde endret seg, noe hadde åpnet seg i ham, og han visste ikke helt hva han skulle gjøre med det. Neste dag er Leo tilbake i leiligheten sin, foran datamaskinen, og prøver å jobbe, men tankene hans vandrer stadig tilbake til Aurora, til natten de hadde delt. Han lurer på hvem hun er, hva hun gjør, om hun tenker på ham. Han har ingenting å gå etter, bare et navn – et navn som kanskje ikke engang er ekte – og minnet om den mest intense natten i hans liv. Det er da han hører en lyd fra døren. Noen har puttet noe gjennom brevsprekken. Han reiser seg, går til døren, og finner en tykk, kremhvit konvolutt på gulvet. Den har ingen avsender, bare navnet hans skrevet i en elegant, håndskrevet skrift: Leo. Han river opp konvolutten, og inni finner han et kort med samme elegante skrift: «Du er invitert til et eksklusivt, privat arrangement. Adresse: Einersvingen 8. Tid: I kveld, kl. 20:00. Kleskode: Ingen maske.» Leo stirrer på kortet, hjertet hans hamrer i brystet. Hvem kunne ha sendt det? Aurora? Og hva slags arrangement var dette? Han er nysgjerrig, spent, og litt redd. Han vet at han må gå. Han kan ikke leve i uvisshet, han må vite. Leo ankommer adressen, en elegant, diskret bygning i byens fineste strøk. Døren åpnes av en butler som tar imot ham uten et ord, og han blir ført inn i en stor, luksuriøs stue fylt med mennesker i elegante antrekk. Han kjenner igjen noen av dem fra maskeraden, selv uten masker, og de nikker anerkjennende til ham. Stemningen er annerledes enn på maskeraden, mindre mystisk, mer eksklusiv, som en lukket medlemsklubb han ikke visste at han var medlem i. Og så ser han henne. Hun står ved vinduet, snakker med en eldre mann, og hun ser helt annerledes ut i lyset, uten maske, uten den mystiske kappen. Hun har på seg en enkel, elegant, hvit kjole, og håret hennes er satt opp i en sofistikert frisyre. Hun er vakker, ja, men hun er ikke den frie, mystiske kvinnen fra maskeraden. Hun virker… kjent. Veldig kjent. Leo kjenner hjertet synke. Aurora er ikke en anonym fremmed. Hun er Aurora Lind, en av landets mest respekterte og innflytelsesrike forretningskvinner, en kvinne som ofte er på forsiden av aviser og businessmagasiner. Hun ser ham, og et lite smil former seg på leppene hennes. Hun avslutter samtalen med den eldre mannen og går mot ham. «Leo,» sier hun, og stemmen hennes er den samme, men konteksten er helt annerledes. «Jeg er glad du kom.» Han kan bare stirre på henne, overveldet, forvirret. «Aurora… Aurora Lind?» sier han, og det høres ut som et spørsmål. Hun ler, den samme melodiøse latteren som på maskeraden. «Det er ett av navnene mine, ja,» sier hun. «Men her, i dette selskapet, er jeg bare Aurora. Akkurat som du bare er Leo.» Hun slår ut med en hånd og ser seg rundt i rommet. Hans blikk følger hennes og han ser nærmere på de andre gjestene. Leo ser ansikter han kjenner igjen fra nyhetene, fra businessverdenen, fra kulturlivet. Dette er ikke bare en tilfeldig samling mennesker. Dette er et eksklusivt, hemmelig selskap for landets elite. Hun ser på ham igjen, og øynene hennes glitrer av en hemmelighet han ikke forstår. «Velkommen til den virkelige festen, Leo,» sier hun, og stemmen hennes er lav og intens. «Velkommen til klubben.»