Kroppsmaling

0:001.0x Atelieret er ikke lyst og åpent, men mørkt og stemningsfullt, bare opplyst av en enkelt spot som treffer en tom sokkel i midten av rommet. Luften er tykk og tung, preget av lukten av maling, løsemidler og noe annet, noe søtt og nesten råttent. Hilde står ved døren, usikker. Sigvart, kunstneren som ansatte henne, sitter i en stol i skyggene, en mørk skikkelse. «Kom inn,» sier han, og stemmen hans er en lav, rumlende lyd. Hun går sakte inn i rommet, og døren smeller igjen bak henne med en dempet, dyp lyd. «Kle av deg,» sier han. Det er ikke en forespørsel, men en kommando. Hun gjør som han sier, fingrene hennes er kalde og klumsete. Hun legger klærne sine i en pen haug på en stol, og står nå naken i det svake lyset, føler seg både eksponert og usynlig. «Gå opp på sokkelen,» sier han. Hun gjør som han sier, den kalde steinen mot de bare føttene hennes. «Ikke beveg deg,» sier han. «Ikke si noe.» Han reiser seg, går sakte mot henne, og hun kjenner hvordan hjertet hennes slår hardere og hardere. Han går rundt henne, ser på henne fra alle vinkler, som en jeger som vurderer byttet sitt. Han sier ingenting, og stillheten er mer intens enn noen samtale kunne vært. Hun kjenner blikket hans på huden sin, en fysisk berøring som får henne til å få gåsehud. Han stopper foran henne, rekker ut en hånd og stryker henne forsiktig over magen. «Du er et lerret,» sier han, og stemmen hans er en lav, hes hvisking. «Et tomt lerret, som venter på farge.» Han går bort til et bord, dekket med krukker og bøtter med maling i alle regnbuens farger. Han tar opp en liten børste, dypper den i en dyp, blå farge. Han går tilbake til henne, og hun kjenner en blanding av frykt og forventning. Han maler en linje på huden hennes, fra skulderen og nedover armen. Malingen er kald, og hun gisper lett. Han maler en annen linje, i rød, på den andre armen. Så en gul linje over magen. Han maler ikke et bilde, han maler på henne. Han gjør henne til kunsten. Han jobber i stillhet, og den eneste lyden er hans pust og den svake lyden av børsten mot huden hennes. Han dekker kroppen hennes med farger, med linjer og former, og hun forvandles fra en person til et abstrakt kunstverk. Hun kjenner hvordan han beveger seg rundt henne, hvordan hendene hans noen ganger berører huden hennes, en varme, elektrisk berøring. Hun kjenner en umiddelbar varme spre seg i underlivet, en pulserende følelse som får henne til å klemme lårene sammen. Hun er ikke lenger Hilde, hun er et objekt, et lerret, og hun finner en merkelig frihet i det, en frihet fra ansvar, fra identitet. Hun er bare farge og form. Når han er ferdig, tar han et skritt tilbake og ser på sitt verk. «Perfekt,» sier han, og det er en dyp, tilfredsstillende lyd i stemmen hans. Han går mot henne, og for første gang er det lyst i øynene hans, en glød av ren, umettet appetitt. Han lener seg frem og slikker en stripe rød maling av magen hennes. Hun gisper, et lite, kvalt lyd, og kjenner hvordan en orgasme bygger seg opp, raskt og uventet. Han slikker ikke bare malingen, han slikker huden hennes, og smaken av ham, av maling og salt, er overveldende. Han fortsetter å slikke henne, renser henne for fargene han har påført, og hun kommer med et stille, skjelvende stønn, og kroppen hennes spenner seg i en lang, deilig krampe. Han retter seg opp, kysser henne, og hun kan smake fargene på ham, en bitter, søt, metallisk smak. Han fører henne ned fra sokkelen, og de legger seg på det kalde, harde gulvet. Han kler av seg, og hun ser på kroppen hans, en eldre kropp, men fortsatt sterk og definert. Han er ikke en ung mann, men han er en mann, og hun kjenner en dyp, rå tiltrekning til ham, en tiltrekning som handler om makt og underkastelse. Han er ikke snill, ikke forsiktig. Han tar henne, hardt og rått, og hun overgir seg helt, kroppen hennes responderer på hans brutalitet med en egen, vill styrke. Han knullet henne, og det er ikke en handling av kjærlighet, men en handling av eierskap, en handling som både skremmer og opphisser henne. Han kommer med et dypt, dypt stønn, og hun kjenner hvordan pikken hans pulserer inne i henne mens han fyller henne med sin varme sæd. De ligger der i stillhet etterpå, pusten deres er den eneste lyden. Kroppen hennes er dekket av rester av maling, en blanding av farger og svette og hans sæd. Han reiser seg, tar på seg en kappe, og går bort til et lerret som står vendt mot veggen. «Kom,» sier han, og strekker ut en hånd. Hun reiser seg, kler på seg rolig, og går mot ham. Han snur lerretet, og hun ser på det. Det er et portrett av henne, men ikke som hun er nå. Det er et portrett av henne som barn, med et smil som kan lyse opp et helt rom, og på innsiden av låret, en liten, halvmåneformet arr. Et arr fra da hun falt av en sykkel som åtteåring, et arr som ingen, ingen, vet om. Hvordan kan han vite det? Hun ser på ham, og han smiler sitt rolige, uforståelige smil. Spørsmålet brenner på tungen hennes, men hun tør ikke spørre. Hun er redd for svaret. Hun er ikke lenger sikker på om han er en kunstner, eller et monster. Tagger 65 Lesetid: 4 minutter