Lost i skogen

Regnet pisker mot teltduken, en konstant, monoton tromming som har fått Silje til å føle seg som en fanget dyreunge de siste timene. Hun ligger i soveposen sin, med ryggen mot Erik, og kjenner den kalde, fuktige luften sive inn gjennom en dårlig søm i taket. Mellom dem ligger en isende stillhet, tyngre enn all regnet utenfor. Denne turen var hans idé, et siste, desperat forsøk på å reparere et forhold som hadde sprukket opp i tørre sprekker av misforståelser og stillhet. «Vi må tilbake til naturen, til oss,» hadde han sagt. Nå var de her, i hjertet av en nasjonalpark så øde at selv GPS-en på telefonen hans hadde gitt opp for timer siden, og de hadde aldri vært lenger fra hverandre. «Jeg tror vi er gått feil,» sier Erik, og stemmen hans er flat, uten følelser. «Kartet viser ingen innsjø her.» Silje snur seg, ser på den brettede kartbiten i det svake lyset fra hans hodelykt. Han har rett. Det lille, blå feltet som skulle vært deres destinasjon, er fraværende. I stedet er de omgitt av uendelige, grønne flekker som symboliserer… ingenting. Panikken er en kald klump i magen hennes, men hun prøver å dytte den ned. «Det er sikkert bare et par kilometer unna,» sier hun, men stemmen hennes er tynn, overbevisende som vått papir. De pakker sammen teltet i stillhet, en klumsete, frustrert prosess der regnet pøser ned og gjør alt vått og tungt. De går, uten mål og mening, gjennom skogen som ser lik ut time etter time. Etter det som føles som en evighet, stopper Erik. «Det er ingen vits,» sier han, og stemmen hans er annerledes. Den er ikke lenger passiv, ikke lenger spørrende. Den er hard, bestemt. «Vi finner ingen vei i dette mørket. Vi må overnatte her.» Han ser seg rundt, ikke lenger den forvirrede bymannen, men en jeger som vurderer terrenget. «Der,» sier han, og peker på en liten helling under en stor steinblokk. «Det vil gi oss ly for vinden.» Før Silje rekker å protestere, er han i gang. Han finner greiner, bygger en enkel ramme, og dekker den med presenningen de skulle hatt under soveposene. Han samler tørrkvist under en stor gran, og med fyrstikkene han hadde i en vanntett boks, får han i gang et lite, skjørt bål. I det flakkende lyset ser Silje på ham, og kjenner ham knapt igjen. Dette er ikke mannen hun har levd med i fem år, mannen som lot henne bestemme hva de skulle spise til middag og hvilken film de skulle se. Dette er en fremmed, en mann drevet av en fundamental, rå energi. De sitter ved bålet, med de våte klærne hengende over greiner for å tørke, og deler en proteinbar. Stillheten mellom dem er annerledes nå. Den er ikke lenger fylt med skuffelse, men med en spent, elektrisk stillhet. Utenfor den lille sirkelen av lys og varme er mørket totalt, en levende, truende enhet. Hvert knepp i skogen, hver vind som suser i trærne, er en potensiell fare. De er alene, virkelig alene, og den erkjennelsen forandrer alt. «Du er god til dette,» sier Silje, og stemmen hennes er lav. Han ser på henne, og flammene reflekteres i øynene hans, gjør dem til glødende kull. «Noen må gjøre det,» sier han, og det er ingen skryt i stemmen hans, bare en enkel konstatering. Han reiser seg, går bort til henne, og setter seg på huk ved siden av henne. Han tar ansiktet hennes i hendene sine, og huden hans er ru og varm. «Vi er ikke lenger Silje og Erik,» sier han, og stemmen hans er en dyp, rumlende lyd. «Vi er bare… to mennesker. To kropper. Som prøver å overleve.» Han kysser henne, og det er ikke et kyss av kjærlighet eller tilgivelse. Det er et rått, desperatt kyss, et kyss som handler om liv og død. Hun svarer på det, ikke med kjærlighet, men med en like desperat lengsel etter kontakt, for å føle noe annet enn den kalde frykten som kravler oppetter ryggraden hennes. Hun kjenner en umiddelbar varme spre seg i underlivet, en pulserende følelse som får henne til å klemme lårene sammen. Hans hender er ikke lenger forsiktige. Han river av seg den våte t-skjorten, og deretter hennes. Huden hennes er kald, og hun gisper svakt da de varme hendene hans stryker over ryggen hennes. Han legger henne ned på den harde, fuktige skogbunnen, rett ved siden av bålet. Lukten av røyk, våt jord og hans egen, svette kropp fyller nesen hennes. Han tar av henne buksen, trusen, og hun er naken, sårbar, men også mer levende enn hun har følt seg på år. Han er over henne på et sekund, og hun kjenner vekten hans, den harde, muskuløse kroppen hans som presser henne ned mot jorden. Han trenger inn i henne, hardt og uten forvarsel, og et skarpt, smertefult, men deilig gisp slipper ut fra leppene hennes. Dette er ikke kjærlighet. Dette er erobring. Han knullet henne med en voldsom, nesten voldelig kraft, og hun overgir seg helt, kroppen hennes responderer på hans brutalitet med en egen, vill styrke. Hun klorer ham i ryggen, biter ham i skulderen, og han stønner, en lyd som er mer et dyrs gisp enn et menneskes. Hvert støt er en bekreftelse på at de lever, at de puster, at de er her, i dette mørke, ville landskapet. Hun kjenner at en orgasme bygger seg opp, ikke som en bølge, men som et jordskjelv som starter langt nede og jobber seg oppover. Det føles som om hele kroppen hennes er i ferd med å sprekke, en eksplosjon av ren, rå energi. Hun kommer med et høyt, skingrende skrik, et skrik som ikke er av nytelse, men av ren, overveldende overlevelse. Han kommer kort tid etter, et dypt, dypt stønn, og hun kjenner hvordan pikken hans pulserer inne i henne mens han fyller henne med sin varme sæd. De ligger der i stillhet etterpå, pusten deres er den eneste lyden, en ujevn, rytmisk lyd i mørket. Han ligger tungt over henne, og hun kjenner hjertet hans slå mot brystet hennes. Regnet har stilnet, og natten er stille. For første gang på lenge føler de ikke avstand mellom seg. De er bare to kropper, to ånder, som har funnet tilbake til den mest primitive formen for intimitet. De sovner der, ved siden av den døende bålen, nakne og sammenslynget, beskyttet mot mørket. Neste morgen er verden forvandlet. Sola skinner, og luften er klar og kald. De finner veien tilbake til stien, og etter en times gange ser de en bilvei. Sivilisasjonen. De går i stillhet, hånd i hånd, og ingen av dem vet hva de skal si. I bilen på vei hjem, med varmen fra varmeapparatet i ansiktet og radioen som spiller en kjedelig poplåt, ser de på hverandre. De har overlevd. De har funnet tilbake til en rå lidenskap. Men kan de ta den med seg tilbake til hverdagens liv med jobb, regninger og sosiale forpliktelser? Eller var det bare et øyeblikk, en fantasi tvunget frem av ekstreme omstendigheter? «Hva skjer nå?» spør Silje, og stemmen hennes er lav og usikker. Erik ser på henne, og i øynene hans ser hun glimt av mannen fra skogen, den ville, dominante mannen. «Jeg vet ikke,» sier han. «Men jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake til hvordan det var.»