Min PT

0:001.0x Svetten renner i en tynn stripe nedover ryggraden min. Jeg ser på meg selv i det store speilveggen, et ansikt jeg knapt kjenner igjen som stirrer tilbake med blodskutte øyne. «Tre til, Mette. Gjør det ferdig.» Sander stemme er like hard som stålstangen i hendene mine. Armene skjelver, musklene i skuldrene skriker i protest, men jeg biter tennene sammen og presser meg opp én gang til. Jeg kjenner hvordan pumpen i brystet nesten er smertefull, en deilig, brennende følelse som forteller meg at jeg er i ferd med å bryte gjennom en ny grense. Da jeg endelig kan legge stangen på plass med en høy rykk, kjenner jeg at jeg ikke klarer mer, og jeg synker ned på gulvet med pusten som hveser i lungene. Sander står over meg, skjorta hans strammer over brystkassen, og han rister nesten umerkelig på hodet. «Dårlig form på den siste. Du holder igjen.» Han strekker seg ikke ned for å hjelpe meg opp, bare står der og ser på meg som om jeg er et prosjekt som ennå ikke er ferdigstilt. Jeg hater ham i det øyeblikket, men samtidig kjenner jeg et desperat ønske om at han skal nikke anerkjennende, gi meg den lille tilfredsstillelsen av å ha gjort en god jobb. «Dagen i dag handler om bein,» sier han og går mot leggpress-maskinen uten å se seg tilbake. «Jeg vil se at du gråter før vi er ferdige.» Det er ikke en trussel, bare en konstatering, og det er det som gjør ham så effektiv. Jeg reiser meg stivt, føler hvordan hver muskel i kroppen protesterer, og vet at han har rett. Jeg kommer til å gråte i dag, akkurat som jeg gråt sist tirsdag, og akkurat som jeg sannsynligvis vil gråte neste torsdag. Det er denne rytmen som har forvandlet kroppen min de siste tre månedene. Jeg ser ned på magen min, ser hvordan de første markeringene av en sixpack begynner å vise seg. Jeg ser på lårene mine, hvordan de har fått en fasthet jeg aldri har hatt før. Jeg har betalt for denne kroppen med tårer, svette og blod, og Sander har vært den som krevde betalingen hver eneste gang. Jeg setter meg i maskinen og legger føttene mot platen, kjenner at allerede nå, før jeg i det hele tatt har begynt, så er lårene fulle av en smertefull verking fra gårsdagens økt. «Du ser ut som en som har slitt med en mann som ikke klarte å tilfredsstille deg,» sier han plutselig mens han setter vektene på maskinen. Jeg ser opp på ham, sjokkert over den direkte kommentaren, men han bare ser meg i øynene med et uttrykk jeg ikke kan tyde. «Kvinner som ikke får nok, de sliter med å finne sin indre styrke. De holder igjen.» Jeg kjenner hvordan ansiktet blir varmt, en blanding av flauhet og sinne. Hvordan våger han å anta noe som helst om livet mitt? Men samtidig treffer han en nerve som ingen andre har klart å treffe. Han har en evne til å se rett gjennom meg, rett gjennom den polerte fasaden jeg har bygget opp gjennom årene som velstående frue. Jeg ser ham legge på flere vektskiver enn vanlig, og en bølge av panikk skyller gjennom meg. «Jeg tror ikke jeg klarer så mye i dag,» begynner jeg, men han avbryter meg med en bevegelse av hånden. «Du klarer mer enn du tror. Problemet ditt er at du tenker for mye.» Jeg presser fra med beina, kjenner hvordan vekten presser ned, en umulig kraft som virker som den vil knuse meg. «Mer,» sier han, stemmen hans er rolig, men myndig. «Gi meg alt du har, Mette.» Jeg skriker ut i det jeg presser enda hardere, kjenner hvordan tårene begynner å presse på bak øynene. Det er ikke bare smerten, det er alt sammen, frustrasjonen over å være utilstrekkelig, sinnet over hans hensynsløshet, og den skamfulle erkjennelsen av at han har rett. Jeg har holdt igjen hele livet, i sengen, i karrieren, i alt. Jeg ser på ham mens han står der med armene i kors, et lite smil leker på leppene hans, og jeg forstår at dette øyeblikket handler om mer enn bare trening. Dette er om å knekke meg, for så å bygge meg opp sterkere. Med et siste, desperat skrik presser jeg beina helt ut, kjenner en seiersfølelse som er så intens at det nesten er smertefullt, og før jeg vet ordet av det, renner tårene nedover kinnene mine. «Godt jobbet,» sier han, og det er første gang jeg har hørt ham si det uten en undertone av kritikk. Han strekker seg ned og tørker bort en tåre fra kinnet mitt med tommelen, en gest som er så uventet at jeg gisper litt. «Nå ser jeg den virkelige Mette.» Han holder hånden sin mot meg, og jeg tar den, kjenner den ru, harde overflaten mot min egen svette håndflate. Han drar meg opp, og jeg står så nær ham at jeg kan kjenne lukten av ham, en blanding av svette og noe rent, nesten som ozon etter et tordenvær. Jeg ser inn i øynene hans, og for første gang ser jeg ikke bare den hensynsløse treneren, men noe mer, en anerkjennelse som er mer intim enn noe jeg har opplevd før. «Du har fortjent en belønning,» sier han lavt. Stemmen hans er en brumming jeg kjenner i hele kroppen. Jeg vet ikke om jeg skal si noe, bare står der og ser på ham, kjenner hvordan hjertet mitt hamrer mot ribbeina. Han fører meg bort mot omkledningsrommet, og jeg følger etter som i transe, kjenner hvordan hver muskel i kroppen verker, men samtidig kjenner jeg en forventning som er sterkere enn smerten. «Inne der,» sier han og nikker mot døren til damenes omkledningsrom. Jeg nøler et sekund, ser på ham, men han bare ser tilbake med det samme uttrykket, en blanding av utfordring og løfte. Jeg går inn, og han følger etter meg og låser døren bak oss. Rommet er tomt, lukten av klor og svette henger i luften, og de lyse rørene i taket gir alt et hardt, klinisk lys. Han presser meg opp mot de kalde flisene på veggen, og jeg kjenner hvordan ryggen min er isende mot den varme, svette kroppen min. «Dette er din premie, Mette,» hvisker han mot øret mitt, og jeg kjenner pusten hans mot huden. «Fordi du ga meg alt.» Hans hender er overalt, hardt og bestemt, samtidig som de finner alle de mest følsomme stedene på kroppen min. Han revner treningstightsen min med et rykk, og jeg gisper, en blanding av sjokk og opphisselse. «Se på deg,» sier han og griper tak i baken min, hardt nok til at det gjør vondt. «Se hvor hardt du har jobbet.» Jeg ser på oss i speilet på veggen, ser hvordan han står bak meg, en høy, mørk skikkelse som dominerer min mindre, bleke kropp. Jeg ser på ansiktet mitt, rødt fra anstrengelse, med tårer som fortsatt henger i øyenvippene. Jeg ser på ham, og han ser på meg i speilet, og jeg kjenner hvordan pikken hans presser mot rumpa mi gjennom treningstightsen hans, hard og klar. Han drar ned trusen min, og jeg kjenner hvordan luften mot den våte fitta mi gir meg gysninger. Han bøyer meg fremover, og jeg legger hendene mot den kalde veggen for støtte, kjenner hvordan han stiller seg bak meg. «Dette er hva du har jobbet for,» sier han og glir inn i meg i ett hardt støt. Jeg skriker ut, en blanding av smerte og nytelse, kjenner hvordan pikken hans fyller meg helt, strekker meg til grensen for hva jeg tåler. Han begynner å knulle meg, hardt og raskt, uten noen forspill, bare en rå, brutal handling som matcher intensiteten i økten vi nettopp hadde hatt. Hvert støt sender en bølge av smerte og nytelse gjennom kroppen min, og jeg kjenner hvordan jeg kommer nærmere og nærmere en orgasme som føles som den vil knuse meg. Han griper tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, og jeg ser opp i taket, kjenner tårene presse på igjen, men denne gangen er det ikke av smerte, men av en overveldende nytelse. «Se på deg,» puster han i øret mitt, «hvor vakker du er når du gir slipp.» Jeg ser på oss i speilet, ser hvordan han pumper inn og ut av meg, ser ansiktet hans forvridd av anstrengelse og lyst. Jeg ser på meg selv, ansiktet mitt rødt og vått, og for første gang på lenge liker jeg det jeg ser. Jeg ser en kvinne som er sterk, en kvinne som tåler smerte, en kvinne som ikke er redd for å vise sin sårbarhet. Han griper tak i hoftene mine og knullet meg hardere, og jeg kjenner hvordan orgasmen bygger seg opp, en varme som sprer seg fra underlivet og ut gjennom hele kroppen. «Kom for meg,» kommanderer han, og det er det som gjør at jeg slipper kontrollen. Jeg kommer med et skrik som gjaller i det lille rommet, kjenner hvordan fitta mi klemmer seg rundt pikken hans, en intens, rykkende følelse som varer i det som føles som en evighet. Han fortsetter å knulle meg mens jeg kommer, og jeg kjenner hvordan smerten og nytelsen smelter sammen til én intens opplevelse. «Mer,» hvisker jeg, selv om jeg ikke trodde jeg hadde mer å gi. «Gi meg mer.» Han svarer ikke, bare knullet meg hardere, og jeg kjenner hvordan han bygger opp mot sin egen orgasme. Han drar pikken sin ut av meg og snur meg rundt, og før jeg rekker å tenke, spruter han sæden sin over magen min. Jeg ser på den hvite væsken som renner nedover huden min, blander seg med svetten, og i stedet for å føle meg ydmyket, kjenner jeg en stolthet. Jeg har fortjent dette. Jeg har jobbet for dette. Han ser på meg, og det er en anerkjennelse i øynene hans som er mer verdt enn noen penger jeg noensinne har hatt. «Du er klar nå,» sier han og stryker meg over kinnet. «Klar for arrangementet.» Måneder senere står jeg i den store salen, kledd i en svart kjole som koster mer enn min første bil. Jeg ser meg rundt i rommet, ser på alle de velkledde menneskene, og for første gang i livet føler jeg at jeg hører hjemme. Jeg har fått kroppen jeg alltid har ønsket meg, men det er ikke det som er det viktigste. Det er selvtilliten, styrken, den indre roen som Sander ga meg. Og så ser jeg ham. Han står på andre siden av rommet, med en annen kvinne, en ung, nervøs jente som ser ut som hun trener for første gang. Han sier noe til henne, og jeg ser det samme uttrykket i øynene hennes som jeg selv hadde, en blanding av frykt og forventning. Han ser på meg over rommet, nikker anerkjennende, og går så tilbake til å være den samme tøffe treneren for sin nye kunde. Jeg innser at han for meg bare var en annen jobb, et annet prosjekt. Den spesielle koblingen vår var bare en del av metoden hans, en måte å motivere meg på. Jeg har fått kroppen jeg ville ha, men jeg har mistet den spesielle følelsen av å bli sett. Tagger 76 Lesetid: 7 minutter