Nabojenta

Det var ikke meningen at alt skulle gå til helvete akkurat den uka. Men det gjorde det. Kona mi, ekskona mi nå, hadde pakket kofferten sin i stillhet en tirsdag ettermiddag og fortalt meg at hun hadde vært sammen med en kollega i nesten et år. Et helt år. Mens jeg gikk og trodde at vi bare var i en dårlig fase, at alt ville bli bedre når vi fikk ferie, når vi fikk tid til hverandre, når, når, når. Hun hadde ikke engang grått. Det var det som verst. Hun sa det med samme stemme hun brukte når hun fortalte at vi var tomme for melk. Jeg var førti år og hadde ingenting. Leiligheten var hennes, teknisk sett, hun hadde arvet den fra moren sin. Jeg hadde flyttet inn i et lite gjestehus på en gård utenfor byen, et sted eieren leide ut til folk som trengte et sted å være. Midlertidig, hadde han sagt. Midlertidig var et ord som hadde begynt å definere hele livet mitt. Jeg hadde prøvd dating. Gud, hvordan jeg hadde prøvd. Jeg hadde opprettet profiler på tre forskjellige sider, skrevet ærlige profiler om at jeg var nyskilt, at jeg var klar for noe nytt, at jeg likte turgåing og rødvin. Det var åpenbart smart å skrive at man likte turgåing. Av en eller annen grunn liker tydeligvis kvinner menn som like rå gå tur. Jeg fikk noen matcher, hadde noen kaffe-date som føltes som jobbintervjuer. Ingen så meg. Jeg mener, de så meg, men de så ikke meg. De så en mann på førti med bagasje og tomme øyne og tenkte: nei. Unntatt Liv. Liv hadde to barn og en eksmann boende langt unna, trettisju år, mørkt hår og et smil som fikk meg til å tro at kanskje verden ikke var helt ferdig med meg ennå. Vi hadde drukket vin to ganger, spist middag en gang. Den tredje daten, på en italiensk restaurant i sentrum, bestemte jeg meg for å være modig. Over desserten lente jeg meg over bordet og sa at jeg ville ha henne. Ikke sånn direkte, men nesten. Jeg sa at jeg tenkte på henne, at jeg ville komme nær henne. Hun ble stille. Smilet forsvant. Hun sa at hun ikke var klar, at hun trengte tid, at hun håpet jeg forsto. Hun ga meg en klem som føltes som et håndtrykk og sa «vi høres vel av» før hun gikk. Jeg ble sittende med en halvspist tiramisu og en følelse av å være fullstendig gjennomsiktig. Jeg gikk på en bar. Ikke en fin bar, en brun pub med øl på flaske og en bartender som så ut som han hadde hørt alle historier i verden og ikke brydde seg om noen av dem. Jeg drakk. Jeg drakk mye. Lukten av stekt mat og gammelt øl hang i klærne mine da bartenderen til slutt sa at det var på tide. Gåturen hjem var på førti minutter langs en grusvei uten gatelys. Det var en av de septemberkveldene hvor sommeren ikke helt vil gi slipp, men høsten allerede har begynt å viske ut fargene. Jeg gikk og tenkte på at jeg ville komme hjem til et tomt hus, legge meg i en seng som luktet av bare meg, og prøve å glemme. Kanskje runke litt. Kanskje ikke engang det. Kanskje bare ligge der. Lyset fra gårdstunet kom til syne mellom trærne. Det var da jeg hørte musikk. Ikke høy, bare en svak basstone som ristet gjennom et åpent vindu i hovedhuset. Det var et selskap. Jeg hadde glemt at Ingrid, gårdseiernes datter, hadde nevnt noe om at hun skulle ha folk på besøk i helgen. Ingrid var tjuefem, studerte veterinærmedisin, og hadde det irriterende ved seg at hun alltid var i godt humør. Hun var også utrolig pen, noe jeg hadde prøvd hardt å ikke legge merke til. Hun var tjuefem. Jeg var førti. Det var ikke et regnestykke som gikk opp. Jeg skulle gå forbi hovedhuset, ta av mot gjestehuset som jeg leide. Sove alene, kanskje etter en runk. Men døren gikk opp, og der sto hun. Ingrid. Med et glass i hånden og en kjole som så ut som den var hentet fra en annen tid. Knelang, mørkerød, med en utringning som ikke prøvde å være diskret. Håret var løst, lengre enn jeg husket, og hun hadde sminke på en måte som fikk henne til å se eldre ut, mer voksen kvinne enn jente. «Hei,» sa hun. «Du ser ut som du har hatt litt av en kveld.» «Det har jeg.» «Kom inn. Det er folk her. Det er vin.» «Jeg tror jeg bare skal legge meg.» «Du tror feil. Kom.» Jeg lot meg lede, fulgte oppfordringen hennes. Ikke fordi jeg ville, men fordi det var lettere å gjøre det enn å forklare hvorfor jeg ikke ville. Det var fem-seks personer i stua, noen jeg kjente, noen jeg ikke kjente. Ingrid rakte meg et glass rødvin og pekte på en ledig plass i sofaen. Jeg satte meg. Hun satte seg ved siden av meg, tettere enn nødvendig, og jeg kunne kjenne varmen fra låret hennes mot mitt. Vi snakket. Ikke om noe viktig, bare snakket. Jeg fortalte om Liv, om den mislykkede daten, om følelsen av å være usynlig. Ingrid lo, ikke av meg, men med meg, og hun la hånden på armen min og sa: «Du er ikke usynlig. Du er bare blind.» «Blind for hva?» «For ting som er rett foran deg.» Jeg forsto ikke hva hun mente. Eller kanskje jeg forsto, men ikke turte å innrømme det, ikke engang ovenfor meg selv. Jeg drakk mer vin, og hun drakk mer vin, og folk begynte å dra, en etter en, til det bare var oss to igjen i en sofa som føltes mindre enn den hadde gjort en time tidligere. «Hjelper du meg med å rydde?» spurte hun. «Selvfølgelig.» Vi nøyde oss ikke med å rydde. Vi sto på kjøkkenet. Hun vasket et glass, og jeg tørket det. Hendene våre møttes, og hun så på meg med de mørke øynene sine. Så kysset hun meg. Ikke jeg henne. Hun meg. Det var et uventet kyss som jeg ikke så komme, et kyss som visste hva det ville. Munnen hennes var varm og smakte av vin, og tungen hennes fant min før jeg rakk å tenke. «Ingrid,» sa jeg, og stemmen min var hes. «Du er tjuefem.» «Og du er førti. Hva så?» «Jeg… » jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hun smilte til meg, rosa lepper, kritthvite tenner og en ertende tunge som plutselig fuktet leppene. Det lille glimtet av tungespissen hennes fikk det til å krible i underlivet mitt. «Bli med meg.» Stemmen var bestemt og åpnet ikke for diskusjon. Hun tok meg i hånden og ledet meg opp trappen, gjennom en gang med familiefotografier på begge sider og inn på rommet sitt. Det var et jenterom med plakater, en bokhylle full av bøker og en seng som var litt for liten for to. Hun lukket døren bak oss, og i det halvmørke lyset fra en lampe på nattbordet begynte hun å kle av meg. Hun kledde av meg, tok kontrollen. Og jeg lot meg lede. Hun kneppet opp skjorten min, knapp for knapp, og bøyde seg frem og kysset brystkassen min. Jeg sto der som en idiot som ikke forstod helt hva som skjedde, men som ikke ville at det skulle slutte. Hun trakk skjorten av meg, dro ned glidelåsen på buksen min, bøyde seg ned. Hun var på kne foran meg, og hun så opp på meg med et blikk som var både uskyldig og alt annet enn uskyldig, og hun kysset meg gjennom bokserne, og jeg kunne kjenne leppene hennes mot den harde pikken min gjennom stoffet, og det var så overveldende at jeg måtte ta tak i dørkarmen for ikke å falle. Hun trakk ned bokserne. Pikken min sto rett ut, og hun så på den som om hun så noe hun hadde ventet på. Hun tok den i hånden, strøk den sakte, og så tok hun den i munnen. Jeg stønnet lavt og nøt følelsen. Varmen, fuktigheten, tungen hennes som beveget seg i sirkler rundt tuppen. Hun sugde meg dypt, og jeg stønnet igjen, et lavt, nesten desperat stønn. Det føltes som om det var en evighet siden sist jeg hadde sex. Hun visste hva hun gjorde. Hun visste nøyaktig hva hun gjorde. Hun vekslet mellom å suge, å slikke, å føre tungen opp og ned langs skaftet. Hun så på meg hele tiden, med et ertende uttrykk i øynene, og jeg trodde jeg skulle komme. Hun merket det, og stoppet. «Ikke enda,» sa hun. «Du får ikke lov til å komme enda.» Hun reiste seg, og kysset meg. Jeg kunne smake meg selv på leppene hennes. Hun snudde ryggen til meg. «Dra ned glidelåsen.» Jeg gjorde det, sakte, og kjolen falt nedover kroppen hennes som høstløv fra trærne. Under hadde hun ingenting annet enn en truse i sorte blonder. Kroppen hennes var alt jeg hadde forestilt meg og mer. De runde hoftene, den myke huden, de faste brystene som jeg kunne se fra siden når hun snudde seg. Hun var ikke en jente. Hun var en kvinne. Hun var en kvinne som visste hva hun ville, og det hun ville ha, var meg, og det var den mest opphissende tanken jeg hadde hatt på et år. Jeg tok på henne. Strøk over brystene hennes, de føltes tunge og faste i hendene mine, med brystvorter som ble harde når jeg strøk over dem. Hun stønnet, et ekte stønn, et stønn som viste at det ikke bare var jeg som var kåt. Det var bare en ærlig lyd fra en kvinne som nøt å bli berørt. Jeg bøyde meg ned og tok en brystvorte i munnen, og hun grep tak i håret mitt og holdt meg der, og hun hvisket: «Ja… jeg trenger det» Hun dyttet meg bakover mot sengen, og jeg falt. Brått sto hun over meg. Hun trakk av seg trusen, og med ett var hun helt naken. Hun var vakker, der og da minnet hun meg om en eventyrfigur, en skjønnhet hentet fra et gammelt eventyr. Et eventyr med en kvinne som forfører menn og tar det hun vil ha, uten å spørre om lov. Hun hadde en smale stripe med mørkt hår på venusberget, som en pil som pekte ned mellom bena hennes. Jeg kunne så vidt se konturen av kjønnsleppene hennes, og synet fikk det til å banke i pikken min. Hun skrevde over meg, tok om pikken min med en hånd, og gned den mot seg. Brukte den som en tykk finger for å massere seg selv. Hun var våt. Så våt at jeg kunne se lyset glitre mellom bena hennes. Hun senket seg ned på meg. Sakte, med blikket sitt låst i mitt, kunne jeg kjenne hver centimeter av henne som omfavnet meg, varm, glatt og trang. Jeg tror vi stønnet begge to, i kor, som om vi begge hadde ventet på dette uten egentlig å vite det. Hun red meg. Sakte først, med hendene støttet mot brystkassen min og hodet lent forover. Lot meg nyte synet av puppene hennes som vugget i takt med bevegelsene. Så raskere. Hun fant en ny rytme, og jeg møtte bevegelsene hennes. Grep om hoftene hennes og støtte imot hver gang hun gled ned på meg. Vi fant en felles rytme som økte, for så å bli roligere, før den økte igjen. Lydene av sex fylte rommet, våte lyder, og jeg tenkte at noen kanskje kunne høre oss, om det var noen igjen i huset som sov et sted, men jeg ga faen. «Jeg kommer,» gispet hun, og kroppen hennes spente seg, og med ett skrek hun, et kort, rått skrik, og hun klemte rundt meg. Jeg kunne kjenne musklene hennes pulsere, og det var nok til å sende meg over kanten. Jeg stønnet frem at jeg kom til å komme også, slapp hoftene hennes så hun kunne hoppe av, men hun bare smilte ned til meg og fortsatte å bevege seg rolig. Jeg kom før hun var ferdig med sin egen orgasme. Jeg kom inni henne, tømte sæden min dypt inne i henne samtidig som blikket vårt møttes i en felles forståelse av noe. Det var en orgasme som føltes som den første på evigheter, en som tok alt med seg, all ensomhet, all selvmedlidenhet, all følelse av å være usynlig, og erstattet det med varmen fra en kvinne som så meg. Hun falt over meg, og vi lå der, svette og andpustne, og hun strøk meg over kinnet og sa: «Du er ikke usynlig. Du har aldri vært usynlig.» Jeg lå våken lenge etter at hun hadde sovnet. Klokken på nattbordet viste tre. Kroppen hennes var varm mot min, og jeg tenkte på hvor fort livet kan endre seg. Hvor fort man kan gå fra å føle seg som et spøkelse til å føle seg som et menneske igjen, bare fordi noen bestemte seg for å se. Jeg sto opp forsiktig, kledde på meg, og gikk ut i den kalde natten. Gjestehuset lå mørkt og ventende, og jeg gikk dit med en følelse i kroppen som jeg nesten hadde glemt hvordan føltes. Håp. Eller noe i den retningen. Telefonen vibrerte i lomma da jeg satte meg på sengkanten. En melding fra Liv. «Jeg har tenkt på det du sa. Kanskje jeg var for rask med å dømme. Har du lyst til å se meg igjen?» Jeg leste meldingen. Leste den igjen. Smilte. Slettet den ikke, men svarte ikke heller. Ikke i natt. I natt var jeg et annet sted, et sted jeg ikke visste eksisterte. Jeg la telefonen på nattbordet, slo av lampen, og sov bedre enn jeg hadde gjort på måneder.