Nattbad på Lanzarote

0:001.0x Månen hang over Lanzarote som en sliten skive. Havet var mørkt, ikke mystisk, bare mørkt. De hadde drukket for mye rødvin på en bar i Playa Blanca, og nå var klokken halv to om natten. Sanden var fortsatt varm under føttene. Hans tok av seg skjorten. Tor gjorde det samme. De løp mot vannet, fulle nok til ikke å bry seg om at de var nakne, ikke fulle nok til å glemme at de var det. Vannet var kaldere enn forventet. De plasket, dykket, kom opp igjen. Saltet sved i øynene. «Det kommer noen,» sa Tor. Hans så mot stranden. To skikkelser. Kvinner. De gikk langs vannkanten, langsomt, som om de lette etter noe. De stoppet der Hans og Tor hadde lagt fra seg klærne. «Ser ut som dere har glemt noe,» ropte den ene. Stemmen bar over vannet. Hans så på Tor. De var omtrent ti meter fra land, vann til brystet. Ingen klær. De måtte uansett inn på et tidspunkt. De vasset mot stranden. Jo nærmere de kom, jo tydeligere ble kvinnene. Den ene hadde mørkt hår, den andre lyst. De var kledd i lette sommerkjoler, sko i hånden. De så ikke ut som de skulle hjem med det første. «Vi bare… badet,» sa Hans. Han prøvde å dekke seg med hendene, ga opp da han så hvor meningsløst det var. «Klokken er halv tre,» sa den mørkhårede. «Er det ikke kaldt?» «Litt,» sa Tor. Kvinnene så på hverandre. Den lyshårede satte seg i sanden, trakk kjolen opp over knærne. «Jeg er Lena. Dette er Maria. Dere ser ut som hyggelig selskap.» Hans sto naken foran dem. Vannet dryppet fra håret ned på skuldrene. Han var kald, men ikke så kald at han ikke merket at kroppen reagerte på situasjonen. Pinlig, men også noe annet. «Vi skulle hjem,» sa Tor. Det var en halvhjertet protest. «Gå da,» sa Maria. Hun smilte ertende. «Vi blir her.» Ingen beveget seg. Lena tok av seg den ene skoen, lot sanden renne mellom tærne. «Kom opp hit,» sa hun. «Vi biter ikke. Med mindre noen spør om det.» Hans så på Tor. Et spørsmål. Tor trakk på skuldrene. Nesten umerkelig. De gikk opp. Sanden klistret seg til våte føtter, lår, rumper. De sto der, to nakne menn, to kledde kvinner. Månen ga nok lys til at alt var synlig, ingenting skjult. «Dere er modige,» sa Maria. Hun så ikke på ansiktet, men på kroppen. Direkte. «Eller dumme.» «Begge deler,» sa Hans. Lena lo. Det var en la, klingende latter. «Sett dere,» sa hun. «Eller stå. Men dere ser kalde ut.» De satte seg. Sanden var myk, lun. Avstanden mellom dem var en halvmeter. Luften luktet av salt og noe søtt, kanskje blomstene fra veien. «Har dere gjort dette før?» spurte Maria. «Badet nakne?» sa Tor. «Nei.» Hun så på ham. «Møtt fremmede på en strand.» «Nei,» sa Hans. «Jeg heller,» sa Lena. Hun lente seg bakover, støttet seg på albuene. Kjolen strammet seg over brystene. «Det er tryggere enn man tror. Å være to.» «To?» sa Tor. «Dere er to. Vi er to.» Hun så fra den ene til den andre. «Det er symmetri i det.» Hans kjente hjertet hamre. Det var ikke lenger vinens skyld. Det var noe annet. Risikoen. At de kunne reise seg, kle på seg, gå. At de ikke gjorde det. Lena reiste seg først. Hun gikk rundt ham, rundt Tor. Hun stanset bak Hans. Han kjente hendene hennes på skuldrene, lette, som om hun sjekket om han var virkelig. Så gikk hun rundt foran ham, satte seg på kne i sanden. Øynene var i høyde med hans. «Kan jeg?» spurte hun. Hun så opp på ham. Han visste ikke hva hun spurte om. Han sa ja uansett. Hun tok ham. Hånden var varm, tørr, myk. Han gispet. Det var ikke noe forspill, ingen langsom oppbygging. Bare hennes hånd rundt ham, fast, sikker. Maria hadde beveget seg mot Tor. Hun satt ikke på kne, hun satt ved siden av ham, en hånd på låret hans. De snakket lavt. Hans hørte ikke hva de sa. Lena bøyde seg frem. Han kjente munnen hennes, varm mot kald hud. Hun sugde, ikke hardt, bare tilstrekkelig. Han la hodet bakover, så opp på månen. Den hang der, like sliten som før. Tor stønnet. Det var en lav lyd, ikke teatralsk. Maria hadde lagt seg ned i sanden, dratt kjolen opp. Tor var over henne, ikke inne i henne ennå, men mellom bena hennes. De beveget seg sakte, som om de fant rytmen. Lena stanset. Hun reiste seg, dro kjolen over hodet. Under hadde hun ingenting. Hun var blek i måneskinnet, mager, ekte. Hun gikk tilbake til Hans, satte seg over ham, en fot på hver side av hoftene hans. Hun tok ham, førte ham til seg, sank ned. Han kjente varmen, tettheten. Hun beveget seg ikke med én gang. Hun satt stille, så på ham. «Dette er rart,» sa hun. «Ja,» sa han. «Vil du stoppe?» «Nei.» Hun begynte å bevege seg. Sakte. Sanden kniste under hennes føtter. Hun brukte knærne til å løfte seg, synke ned. Hver bevegelse var tydelig, målt. Han kjente at han ikke ville komme med én gang, at det var for tidlig, at han ville ha mer av dette. Maria og Tor hadde funnet sin rytme. De lå sideveis i forhold til Hans og Lena, nært nok til å høre pusten, langt nok unna til å være separate. Maria stønnet høyt, uten hemning. Lyden bar over vannet. Lena økte tempoet. Hun brukte hendene på hans bryst for balanse. Han holdt hennes hofter, hjalp henne, dro henne ned hardere. Hun gispet, ikke for show, men fordi det var for mye, for dypt. «Vent,» sa hun. Han stanset. «Ikke slutt. Bare… saktere.» Han holdt henne stille, dypt inne. Han kjente pulsen hennes rundt seg. Hun pustet ut, en lang lyd. Så begynte hun igjen, langsommere, nesten agonisk langsomt. Tor kom først. Hans stønn var kort, nesten sint. Maria fulgte etter, kroppen hennes spenner seg i en bue, så slappet hun av, falt tilbake i sanden. Lena så på dem. Hun smilte, ikke til Hans, men til situasjonen. «De er ferdige,» sa hun. «Vi er ikke det.» Hun satte farten opp igjen. Hun brukte hendene på seg selv, mens hun red ham. Han kjente det bygge seg opp, ikke som en bølge, men som en stramming, en nødvendighet. Han prøvde å holde tilbake, men hun merket det. «Kom,» sa hun. «Det er greit.» Han kom. Det var kraftig, nesten smertefullt. Hun fortsatte å bevege seg gjennom det, tok alt, stanset først da han var tom. De satt slik. Hun på ham, han inne i henne, begge stille. Sanden var i alle krinker. Saltet tørket på huden. Månen hadde beveget seg litt lenger vest. Lena reiste seg først. Hun gikk til vannet, vasket seg raskt, kom tilbake. Hun kledde på seg uten å se på ham. Maria satt oppe, røykte en sigarett. Tor lå på ryggen og så opp på stjernene. «Dere har våre numre,» sa Lena. Hun pekte på klærne deres, en lapp som lå på Hans' skjorte. «Hvis dere vil, er det hyggelig om dere ringer oss i morgen. Kanskje vi kan finne på noe mer gøy.» Hans reiste seg. Kroppen var tung, utmattet, full av sand. Han fant klærne, kledde på seg. Tor gjorde det samme. De sa ikke noe til hverandre. Kvinnene gikk først. De gikk langs vannkanten, med skoene i hånden. Hans og Tor fulgte de med blikket, til de forsvant i mørket. Hans og Tor sto igjen, usikre på hva som egentlig akkurat hadde skjedd. De så på hverandre, smilte og ristet på hodet, men skjønt enige om at de kom til å ringe så snart solen sto opp. Tagger 359 Lesetid: 5 minutter