Siv og fantasi-eliksiren

Jeg er Solveig. Jeg har holdt til i denne bakgården på Bogstadveien i åtti år, før det var det Bergen. Jeg er 137 år gammel. Jeg har sett verden endre seg, jeg husker fortsatt en verden lenge før den moderne tiden, en verden uten elektrisitet og innlagt vann. Jeg har overlevet to kriger og har levd et liv få, om noen, kan forestille seg. Jeg er en heks. Det er ikke en tittel jeg bruker, men det er hva jeg er. Jeg sanker drømmer og dyrker urter, men mest av alt selger jeg små flasker med spesielt tilpassede eliksirer som oppfyller drømmer. Døren til min lille butikk er grønn, uten skilt. De som finner den, vet hva de ser etter. Blant alle eliksirene mine er det én som skiller seg ut, den mest ettertraktede. Fantasi-eliksiren. Den lar den som drikker den oppleve sin innerste, hemmeligste, mest fortrengte fantasi, uten å føle skam. Den virker i fire til seks timer. En hel natt av frihet. Hun kom alene. Døren smalt igjen bak henne, og regnet hadde gjennomsyrt frakken hennes. «Hvem sendte deg?» spurte jeg. Hun oppgir et navn jeg kjenner igjen, jeg selger ikke til hvem som helst, bare de med de rette referansene får komme på min kundeliste. Det er slik jeg har kunnet holde på i så mange år uten at noen har stoppet meg. Jeg så på henne igjen, hun var ung. Kanskje for ung. «Jeg er tjuesyv,» sa hun bestemt, som om hun forsto at jeg vurderte henne. Jeg smilte kort, og spurte henne: «Kontant, Vipps, eller tjenester,». Hun trakk frem et bankkort og la det på den gamle disken. «Vipps,» sa hun lavt. Jeg tok frem terminalen. Hun holdt telefonen sin mot den. Et lite klikk bekreftet betalingen. Jeg la kortet tilbake i hånden hennes. «Hva vil du ha?» «Noe som føles ekte.» «Fantasi,» sa jeg. «Den lar deg leve ut din innerste, mest hemmelige fantasi.» Hun nølte et øyeblikk, blikket flakket nervøst rundt i det mørke rommet før det fant tilbake til meg. «Ja,» sa hun lavt. «Den.» Jeg blandet eliksiren, en gylden glød, og helte den i en forseglet flakong. «Ta den med hjem. Drikk den når du er alene. I sengen din. Effekten varer til morgengry.» Hun tok flakongen, forsvant ut i regnet, og døren smalt igjen. Jeg tenkte ikke mer på det. Hun hadde betalt. Hun ville få nøyaktig det hun ba om. Jeg håpet bare at hun visste hva hun egentlig ba om. Siv kommer hjem, og en smule nervøsitet sitter i kroppen, en spenning som er både deilig og skremmende. Det var Marie, en venninne som hadde fortalt henne om Solveig og hvilke tjenester hun kunne tilby. Det skjedde for flere måneder siden nå, nesten et halvt år. Navnet hadde blitt nevnt en gang for lenge siden, den gangen hun fortsatt var i et forhold med Helge. En kveld de hadde delt mer enn en flaske vin. Hun hadde klaget over hvor dårlig sexlivet var på hjemmebane, over hvor forutsigbart og kjedelig det hadde blitt og hvor lite Helge egentlig brydde seg om hennes behov. Venninnen hadde spurt henne om virkelig ville endre livet sitt, om hun turte å utforske hva kroppen hennes virkelig lengtet etter. Småfull hadde hun sagt ja, selvsagt ville hun det. Og hun hadde fått et navn og en adresse. Og ikke minst en kort introduksjon hun skulle presentere, dersom hun skulle bestemme seg for å faktisk gjøre noe med livet sitt. De hadde aldri snakket sammen om det igjen. Nå var det slutt med Helge, han var et tilbakelagt kapittel i livet hennes, og Siv hadde bestemt seg for at det var på tide å våge å leve. Å prøve noe hun aldri hadde trodd hun skulle våge. Hun låser døren, legger fra seg nøklene med en skjelvende hånd. Leiligheten er stille, for stille. Hun tar av seg den våte frakken og henger den til tørk. I kjøleskapet er det en flaske vin, men hun ignorerer den. Dette krever klarhet. Hun går inn på soverommet, trekker gardinene for, og rommet blir liggende i et mykt, dempet tussmørke. Hun setter seg på kanten av sengen, naken og klar. Den lille, mørke flakongen kjennes kjølig i hånden. Hun vrir opp korken. En svak, nesten usynlig røyk stiger opp og det lukter av honning og varm stein. Hun nøler ikke lenger. Hun tømmer den lille flasken i en svelg. Smaken er mild, det smaker mye mindre enn hun hadde forventet, som vann som har ligget i solen. Hun legger seg ned, trekker dyne over seg, og lukker øynene. Tjuefem minutter har gått. Ingenting. Tretti minutter. Hun lukker øynene. Følelsen av at ingenting skjer blir til en svak irritasjon. Så kjenner hun det. En litt kvalmende uro. Hjertet hopper over et slag og hun blir usikker på hva hun har begitt seg ut på. Det finnes ingen angreknapp, ingen mulighet til å stoppe. Så begynner taket å puste. Det er ikke en bevegelse hun ser, men en hun føler, en langsom, rytmisk heving og senkning som matcher hennes egen, hurtige puls. Luften i rommet føles tykkere, tung og søtlig i neseborene hennes. Siv har så vidt prøvd både sopp og LSD tidligere i livet, så hun er ikke helt ukjent med psykedeliske stoffer, men dette føles annerledes. Mer som om hun er til stede, men samtidig som om at hun har mindre kontroll. Som om hun er passasjer i sin egen kropp, men samtidig her. Hun setter seg brått opp. Gulvet under sengen føles mykt, som om det svaiet. Hun rekker ut en hånd for å slå på nattbordslampen, men fingrene hennes finner ingenting der lampen skulle vært. Hun trekker hånden til seg med et lavt gisp. Hun ser ingenting, men hun kjenner det. En tilstedeværelse. Noen eller noe, er i rommet med henne. Noe som ikke hører hjemme her. Skrekken er iskald, men den varer bare et sekund før den blir erstattet av en feberaktig nysgjerrighet, en anerkjennelse av det hun har bedt om. Hun legger seg ned igjen, på ryggen, hjertet slår som en hammer mot ribbeina. Og da skjer det. Følelsen av at noe er i sengen med henne. Ikke ved siden av henne, men overalt rundt henne. Det er ikke én tilstedeværelse, men mange, en hel skare av usynlige kropper og hender som presser seg mot henne. Hun gisper da hun kjenner to sterke, usynlige grep rundt anklene hennes. De er varme og faste, som hud, men uten å føles som hender. De holder henne fast og drar i kroppen hennes. Sakte, men urokkelig, tvinger de bena hennes fra hverandre til hun er fullstendig spredt, sårbar og åpen. Samtidig kjenner hun at hendene hennes blir dratt opp over hodet og holdt fast mot madrassen, som om usynlige hender låser seg rundt håndleddene hennes. Hun er fullstendig immobilisert. Hun prøver å slå, å sparke, å rulle unna, men kroppen hennes er lammet av en vilje som ikke er hennes egen. Hun kan bare ligge der og la det skje. Hun kjenner flere hender som stryker oppover innsiden av lårene hennes. Berøringen er elektrisk, de får huden til å prikke og hun kjenner hvordan hårene på kroppen reiser seg. Så er det noe annet. Følelsen av tunger. Flere tunger. De glir oppover innsiden av leggene hennes, etterlater et spor av varm fuktighet, og finner veien oppover innsiden av lårene hennes. De slikker henne, grove, ru og våte, og hun kan ikke holde tilbake et stønn. Noe som føles litt som en tunge, men som definitivt ikke er en tunge, finner veien til rumpehullet hennes. Presser mot den tette åpningen, sirkler rundt den, mens en annen glir høyere opp og stryker over kjønnet hennes, før den presser seg inn i henne. En lang, myk tunge fyller fitta hennes, beveger seg, masserer henne på innsiden. Presser mot G-punktet hennes. Herregud tenker Siv, hva er det som skjer. Hun prøver å bevege seg, men har ingen mulighet, hun blir holdt fast og hun innser at det er fullstendig umulig. Hun lukker øynene og lar seg rive med. Orgasmen er kraftig, nesten brutal, hun skriker ut, men tungene fortsetter å massere henne, tvinger henne til å komme igjen. Hun aner ikke hvor lenge hun ligger der, hun aner ikke hvor mange ganger hun kommer, men hun skjelver og puster tungt når de endelig forsvinner. Hun smiler svakt for seg selv. Herregud, noe så intenst. Det føles som om grepet om armene og bena løsner, men hun orker ikke å bevege seg, det er som om all muskelstyrke er borte. Siv lurer på om det er over. Hun får svaret bare sekunder senere. Grepet rundt lemmene hennes strammer seg igjen og hun blir presset ned i madrassen. Det er en enorm, usynlig vekt som legger seg over henne, låser henne mot lakenet. Hun prøver å kjempe seg fri, å bøye armene, å trekke bena til seg, men det er som å kjempe mot fjell. Grepet er jernhardt. Så med ett, kjenner hun den. Den store, harde staven som presser seg mot åpningen hennes. Den trenger ikke å lete. Den vet nøyaktig hvor den skal. Med et brutalt, hardt støt, skyver den seg inn. Hun skriker, et lydløst skrik i puten, mens den fyller henne helt, strekker fitta hennes til bristepunktet. Det føles ikke som en mann. Det, eller den, er grovere, hardere, med en tekstur som river og skraper mot veggene inni henne på en måte som er både smertefull og utrolig deilig. Den begynner å pule henne. Harde, raske, dype støt som får hele sengen til å gynge. Hvert støt treffer bunnen av skjeden hennes, og hun kjenner at hun er i ferd med å gå i oppløsning. Igjen og igjen hamrer den inn i henne, fyller henne på en måte hun aldri har opplevd tidligere og som hun ikke engang hadde sett for seg at var mulig. Hun har ingen kontroll. Hun er et lekeleketøy, en dukke som blir brukt, og hun elsker det. Hun gir seg helt over, slipper all motstand, og i det samme øyeblikket eksploderer alt. Orgasmen hennes er ikke en bølge. Det er et vulkansk utbrudd. En hvitglødende flomme av energi som river gjennom kroppen hennes med en slik kraft at hun mister bevisstheten for et sekund. Kroppen hennes kramper i voldsomme, ukontrollerbare rykninger, og et skrik bryter stillheten i rommet, et skrik av ren, umettelig nytelse og total overgivelse. Hun kjenner hvordan han, det eller den, spruter, fyller henne med en varm væske, hun kjenner hvordan staven pulserer, hvordan det flommer over og renner nedover lårene hennes, mens den usynlige kraften fortsetter å pule henne gjennom orgasmen, forlenger den, gjør den enda mer intens. Når det er over, forsvinner alt med én gang. Trykket over henne er borte. Hendene som holdt henne fast løsner. Staven inni henne trekker seg ut og forsvinner, etterlater henne tom, men tilfredsstilt. Hun kollapser og blir liggende alene på madrassen. Hun skjelver ukontrollert, hun nærmest hiver etter pusten. Marie hadde fortalt henne at det var intenst, men ville ikke fortelle mer enn det. Ingenting hadde uansett kunnet forberede henne på dette. Luften i rommet er fortsatt tykk, men nå føles den lettere. Hun ligger alene i mørket, svett og ødelagt, og kjenner på den svake, prikkende følelsen i underlivet. Hun våkner av at solen steker inn gjennom vinduet. Kroppen hennes verker, som etter en lang, hard treningsøkt. Hun reiser seg, og beina skjelver svakt når hun går mot badet. I speilet ser hun en kvinne hun knapt kjenner igjen. Øynene hennes er dype, mørke, og huden har en glød som ikke kommer fra søvn. Hun stryker en hånd over magen sin, og en svak restvarme svir under fingertuppene. Hun lukker øynene og minnes følelsen av tunger, hender som holdt henne fast og den glødende staven, følelsen av å ha blitt TATT, den totale overgivelsen. Et lite smil brer seg over leppene hennes. Det var ikke ekte, hun vet at alt skjedde bare i hodet hennes. Men det skjedde, og opplevelsen var, i mangel av en bedre beskrivelse, hinsides alt hun hadde forventet. Hun går inn i dusjen, og for første gang på så lenge hun kan huske, føler hun seg fullstendig tilfredsstilt og på en merkelig måte, levende.