Sognsvann i sommer

0:001.0x Første gangen var vi så nervøse at vi nesten snudde. Det var en av de kveldene i slutten av juni, når luften over byen var tung og varm selv lenge etter at solen hadde gått ned. Vi kjørte ut mot marka, Eirik og jeg, og endte opp ved Sognsvann, helt innerst på den mørke plassen der skogsveien tar over fra asfalten. Han hadde funnet stedet ved en tilfeldighet, eller det var i hvert fall det han påsto, på en anonym tråd i et lukket forum. Noen få ord som pekte mot dette stedet, denne hemmeligheten vi ikke visste om. Vi visste egentlig ingenting om hva vi kunne forvente, annet enn at det tydeligvis var mulig å se eller bli sett på. Og for de virkelig vågale, kanskje invitere noen med. Tankene om hva som kunne skje hadde tent en gnist mellom oss de siste ukene, en gnist som hade utviklet seg til en lav, ulmende flamme som gjorde oss mer rastløse, kåtere og mer sultne på hverandre. Jeg kunne kjenne den svake skjelvingen i hendene mine når han svingte bilen inn på grusen. Tre andre biler sto der allerede, spredt utover plassen. Som om de ventet på noe eller noen. Vi parkerte i utkanten, uten anelse om hva som var god etikette, hva som var riktig å gjøre i denne rare, stillferdige sammenhengen. «Hva nå?» hvisket jeg, og stemmen min var skarp i stillheten. Den hørtes rar, nesten fremmed ut. Eirik trakk på skuldrene, en lett bevegelse jeg følte mer enn jeg så den i det svake lyset fra dashbordet. «Vi skrur på kupélyset,» sa han lavt. «Det er visst et signal.» Han lente seg over meg, og den lille knappen ga et lite klikk. Et svakt, gyllent skjær spredte seg i bilen, og plutselig følte vi oss nakne, utstilt, selv om vi fortsatt hadde på oss alle klærne. Det var som å stå på en scene vi ikke visste at vi hadde gått ut på. Så ventet vi. Stillheten i bilen ble tyngre, ladet med en blanding av forventning og ren skrekk. Det må ha vært ti minutter, kanskje femten, en evighet av stillhet der vi bare hørte vår egen pust og den svake summingen av insekter utenfor. Så beveget en av skyggene seg, en silhuett som løsnet fra mørket mellom trærne og kom nærmere, langsomt, nølende. Han stoppet noen meter fra bilen og ble stående der, bare en mørk kontur mot enda mørkere trær, og så på oss. Hjertet mitt hamret mot ribbeina, et hardt, tungt dunk jeg kunne smake på tunga. Eirik la hånden sin på låret mitt, fingrene hans var varme gjennom stoffet på buksen, og berøringen var som et anker, noe som jordet meg, minnet meg på hvorfor vi var her, minnet meg på at vi var i dette sammen. «Skal vi?» hvisket han, og leppene hans var tett ved øret mitt. Jeg nikket, og det var den eneste bevegelsen jeg klarte. Det som fulgte var klossete og uperfekt og helt, helt fantastisk. Eirik fomlet med beltet, og jeg slo albuen i rattet da jeg prøvde å klatre over i fanget hans. noe som stod i midtkonsollen stakk meg i leggen, og vi lo begge to, nervøs latter som ble til høye stønn da jeg endelig fikk senket meg ned på ham. Jeg red ham der i forsetet, med skjørtet spredt rundt hoftene og trusen dratt til side. Ruten dugget av pusten vår, og jeg kunne bare så vidt skimte at det var flere skygger der ute. Én silhuett først, så to, så flere, de sto i en halvsirkel rundt bilen, ansiktsløse, tause, og jeg kjente blikkene deres som en fysisk berøring på huden min. De så på oss. Runket. Jeg lukket øynene igjen, men kunne fortsatt se for meg de kåte mennene på utsiden. Jeg var ikke forberedt på å bli så tent, så kåt av at noen så på meg knulle. Jeg kom raskere enn noen gang før, fitta min strammet seg rundt Eirik mens orgasmen bølget gjennom kroppen, og jeg måtte bite i skulderen hans for å dempe skriket. Han kom like etter, hendene som klemte hoftene mine, kuken som pulserte inne i meg, en varm, levende puls. Etterpå ble vi sittende i stillheten mens skyggene forsvant en etter en, og jeg skalv fortsatt, men det var ikke av kulde. «Herregud,» hvisket Eirik, og det var alt som trengtes. Kjøreturen hjem var nesten ordløs, men fylt med en elektrisk spenning, vi holdt hender over midtkonsollen som ungdommer, og da vi kom hjem, knullet vi igjen på sofaen, som om vi ikke kunne få nok av hverandre. Den kvelden endret noe seg i forholdet vårt, en ny dør åpnet seg som vi ikke visste eksisterte, en dør inn til en side av oss selv vi aldri hadde utforsket. En måned senere parkerte vi på det samme stedet. Samme tid, samme gylne kupélys, men denne gangen føltes alt annerledes. Denne gangen hadde vi en plan, en forståelse for ritualet, en trygghet i det ukjente. «Er du klar?» spurte Eirik, og jeg nikket, fortsatt nervøs, men på en annen måte enn forrige gang, ikke redd, mer spent og forventningsfull. Han strakte seg bort og skrudde ned vinduet på førersiden, bare noen centimeter, nok til at kveldsluften kunne krype inn i bilen, kjølig og fuktig. Nok til at de der ute kunne høre oss. Sognsvann lå stille og svart bak trærne, augustmørket var tykt, og den eneste lyden var et hundebjeff fra noen som gikk tur nede ved vannkanten. Ingen brydde seg om parkeringsplassen, ingen visste hva som foregikk her, bortsett fra dem som visste. Eller kanskje noe visste, men ikke brydde seg. Denne gangen var det flere biler, fem, kanskje seks, spredt utover i mørket, noen hadde dempet lys i kupeen, andre var helt mørke, og vi lærte fort å kjenne forskjellen, de med lys ville bli sett, de uten ville se. Et stille økosystem av begjær og nysgjerrighet, et usagt samfunn med egne regler. Vi satt i stillheten og ventet, og det var en del av ritualet nå, den langsomme oppbyggingen, spenningen som bygget seg i magen. Eirik lot hånden gli over låret mitt, fingrene som lekte med sømmen på skjørtet, og jeg kjente hvordan varmen spredte seg fra berøringen hans og oppover. Fingrene hans som så vidt berørte kjønnet mitt. Jeg hadde lat trusene være igjen hjemme i kveld. «Jeg har tenkt på dette hele uken,» hvisket han, og stemmen hans var lav og ru. «Jeg også,» svarte jeg, og min egen stemme var knapt en hvisking. Den første skyggen dukket opp etter noen minutter, en mann, middels høyde, utydelig i mørket, og han kom nærmere enn forrige gang, stoppet bare en meter fra vinduet. Gjennom det åpne glippet kunne jeg høre pusten hans, langsom og jevn, og jeg kjente en ny bølge av spenning skylte gjennom meg. Eirik bøyde seg over og kysset meg, dypt og langsomt, tungen hans mot min, hånden som krøp høyere opp på låret. Jeg stønnet inn i munnen hans, bevisst høyere enn nødvendig, lot ham høre, lot de utenfor høre hvor kåt jeg var. Han presset bena mine fra hverandre. Jeg var våt, villig og klar. Fingrene hans gled over de glatte foldene, sirklet rundt klitoris, før han presset to fingre inn i meg. Jeg spredte beina så godt jeg kunne i det trange passasjersetet og lot hodet bakover mens han knullet meg med fingrene meg, og gjennom det halvåpne vinduet hørte jeg flere skritt, flere skygger samlet seg rundt bilen. Jeg kunne kjenne blikkene deres som varme på huden, selv gjennom glasset, og det var en utrolig følelse av både makt og sårbarhet. «Sug pikken min,» sa Eirik, det var ikke et spørsmål, men en kommando jeg mer enn gjerne adlød. Jeg bøyde meg over midtkonsollen mens han åpnet beltet, kuken hans var mørk og hard i det svake lyset. Jeg tok ham i munnen og lot tunga gli rundt hodet, smakte den salte dråpen som allerede hadde presset seg ut, og gjennom vinduet visste jeg at de kunne se meg suge pikken hans. De våte lydene av munnen min mot kuken hans, stønnene hans som ble dypere for hvert sugende drag, og jeg overdrev med vilje, lot spyttet renne, lot slurpelydene fylle bilen, litt som på pornofilm, men dette var ekte. En av skyggene kom helt inntil vinduet, så nær at jeg kunne høre pusten hans, rask og grunn, og jeg løftet blikket og så ansiktet hans gjennom glippet, utydelig, men der. Øynene som stirret ned på meg mens jeg sugde mannens min kuk, og det sendte ett støt av kåthet gjennom kroppen min. «Jeg vil ri deg,» sa jeg og slapp kuken hans. «Jeg vil at de skal se at du knuller meg.» Eirik smilte og nikket, før dro setet så langt tilbake det gikk. Smellet hørtes ut som et pistolskudd. Jeg klatret over midtkonsollen, smidigere og mer selvsikker enn forrige gang, vi hadde lært, og satte meg over fanget hans med ansiktet mot frontruten. Gjennom vinduene kunne jeg se dem, ikke bare én eller to, men minst fem silhuetter nå, spredt rundt bilen, ansiktene vendt mot oss, og det åpne vinduet på førersiden betydde at de ikke bare så, de hørte. Jeg grep kuken hans og styrte den mot åpningen min, sank langsomt ned, lot ham fylle meg centimeter for centimeter, og vi stønnet begge to, jeg høyt og uhemmet, han dypt og gutturalt. «Faen, du er våt,» hvisket han mot nakken min. «Pikken din er så deilig og at de står utenfor og ser på… det gjør meg ekstra kåt,» svarte jeg. «At de kan se oss knulle, at de står der og runker i mørket.» Jeg begynte å bevege meg, langsomt først, lente meg fremover med hendene på dashbordet så de kunne se kuken hans gli inn og ut av meg. Skjørtet var løftet opp rundt livet, og jeg visste at de så alt, rumpa mi som hevet og senket seg, fitta som svelget pikken hans, de glatte foldene som strakte seg rundt skaftet. Én av mennene utenfor kom nærmere det åpne vinduet, og jeg kunne se hånden hans bevege seg i mørket, den umiskjennelige rytmen. Han runket mens han så på oss, og tanken fikk meg til å ri hardere, til å ta meg ut mer, til å vise alt. Eirik dro overdelen til siden, så brystene mine ble blottlagt. Kløp meg i begge brystvortene så de ble harde. Så flyttet han hendene ned på hoftene mine. Grep hardt om meg og begynte å styre bevegelsene, dro meg ned på kuken sin med hvert støt, møtte meg halvveis med sine egne hofter. Lyden av kropper som møtes blandet seg med stønnene våre og sev ut gjennom det åpne vinduet, en symfoni av ren, ufiltrert nytelse. «De hører oss,» stønnet jeg. «De hører hvordan du knuller meg.» «Bra,» svarte han. «La dem høre, la dem høre hvor jævlig deilig kuk du synes jeg har.» Jeg stønnet høyt, lot de høre. Jeg lente meg bakover, så ryggen min ble liggende tett mot brystet hans. Løftet bena opp på dashbordet og blottla fitta fullstendig. Han strakte hånden rundt og fant klitoris, fingrene hans sirklet i raske, faste bevegelser mens kuken fortsatte å støte opp i meg. Jeg kjente orgasmen bygge seg, raskere enn vanlig, kraftigere, forsterket av alle øynene og ørene der ute. Mannen ved vinduet lente seg nærmere, og jeg kunne høre pusten hans nå, rask og ujevn, kunne se omrisset av kuken hans i hånden. Han var så nær at han kunne ha strukket inn hånden og rørt meg hvis han ville, men han gjorde det ikke, det var ikke slik det fungerte. Vi var scenen, de var publikum, grensene var tause, men tydelige, og nettopp det, den respektfulle avstanden, vissheten om at de så uten å ta, gjorde det enda mer intenst. «Jeg kommer,» stønnet jeg. «Herregud, jeg kommer.» Jeg så på han som sto så nær, smilte raskt til ham, før jeg lukket øynene og stønnet høyt igjen. Orgasmen traff som en bølge som skylte gjennom hele kroppen, fitta mi strammet seg rundt pikken til Eirik, og jeg presset hånden over min egen munn for å dempe skriket, men lot det likevel slippe ut, dempet og desperat, ut gjennom det åpne vinduet. Eirik grep hoftene mine hardt og støtte opp i meg, én gang, to ganger, tre, før han kom med et lavt brøl. Jeg kjente kuken hans pulsere inne i meg, kjente varmen spre seg mens han tømte seg, sæden hans fylte meg, blandet seg med mine egne safter, og jeg kjente det renne ut rundt kuken hans. Vi ble sittende slik mens pusten roet seg, sammenkoblet, svette, ordløse, og utenfor begynte skyggene å trekke seg tilbake. Den ene mannen ved vinduet nikket, et kort, nesten umerkelig nikk, før han forsvant inn i mørket. Forestillingen var over. Eirik strøk håret bort fra pannen min og kysset nakken min. «Går det bra?» hvisket han. «Tror du han der ute kom?» Jeg snudde meg og så på ham, kjæresten min, den jeg delte denne hemmeligheten med. «Jeg tror det,» sa jeg og nikket mot vinduet på hans side av bilen. Han snudde seg og jeg måtte le når jeg så hvordan utrykket i ansiktet hans endret seg, når han oppdaget det som helt åpenbart var en sædsprut som hadde truffet vinduet på bilen. Han begynte å le han også. «Samme tid, samme sted, neste uke?» Jeg lo fortsatt når jeg klatret tilbake til passasjersetet, sæden hans rant nedover innsiden av låret, våt og varm, og jeg brydde meg ikke om å tørke den bort, jeg likte påminnelsen. Kjøreturen hjem var stille, men det var en god stillhet, en mett stillhet. Hånden hans lå på låret mitt, og jeg lente hodet mot vinduet og så på lysene fra byen vokse nærmere. Vi snakket ikke om det som skjedde, vi trengte ikke det, vi visste begge hva vi hadde, hva vi var. Et par som alle andre på overflaten, med jobb, venner, middager og Netflix på sofaen, men med en hemmelighet som bare var vår. En dør inn til en verden de fleste ikke vet om, og enda færre tør å utforske. Er det for alle? Nei, absolutt ikke. Det krever tillit, ærlighet, at begge vil det like mye, at ingen presser, at kommunikasjonen er åpen og konstant. Men for oss? For oss har det blitt en del av hvem vi er sammen, ikke noe vi trenger å gjøre, men noe vi velger å gjøre. En måte å holde gnisten levende, å utforske grenser, å minne oss selv på at forholdet vårt fortsatt kan overraske oss. Jeg vet at vi kommer tilbake til Sognsvann, eller kanskje vi prøver Svartskog, kanskje neste uke, kanskje om en måned, og jeg vet at hver gang vil spenningen være der, sommerfuglene i magen, det hamrende hjertet, den elektriske vissheten om å bli sett. Vår private scene, med et publikum som aldri vil glemme oss, og vi kommer aldri til å glemme dem. Tagger 128 Lesetid: 10 minutter