Stine jakter igjen

0:001.0x Lyden på Blå slår mot brystbeinet mitt, en dyp bass som får ølglassene på disken til å dirre. Jeg kommer ut fra toalettet, svett i pannen etter dansing, og stanser ved gelenderet. Der nede ved baren står han. Han lener seg litt på albuen, ler av noe kameraten sin sier, og har en letthet over seg, en avslappet selvsikkerhet som får meg til å bli stående. Mørkt hår klippet kort, en svart t-skjorte som strammer over skuldrene, og slitne jeans som ser ut som de har blitt brukt i ti år. Jeg går ned trappen, stiller meg ved baren et stykke fra dem, og rekker opp hånden. «Gin og tonic,» sier jeg, stemmen hes av røyk og prat. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs, at hjertet slår fortere enn det burde. I sidesynet ser jeg at han har flyttet seg nærmere. Han ser på meg. Det er ikke et invaderende blikk, ikke et «åh, en dame»-blikk, men et som måler, spør og vurderer. «Godt valg,» sier han og lener seg litt mot meg. «Jeg er Tor.» «Stine.» Jeg tar imot glasset, klamme fingre mot iskaldt glass. «Ser ut som du trenger den?» spør han. Jeg ler, høyt nesten umotivert. «Lang uke. Og jeg har allerede drukket to øl som smakte av plast.» «Det er alltid sånn på festival,» sier han og smiler, han har litt skjeve tenner som gjør smilet menneskelig. «Alt annet enn dyr rødvin kommer i plastglass.» Vi står der. Musikken er høy, noe med piano og en stemme jeg ikke kjenner. Jeg burde gå, burde danse, men beina mine er tunge. «Jeg har ikke sett deg her før,» sier han. «Det er fordi jeg vanligvis holder meg unna steder hvor folk sjekker opp hverandre,» sier jeg. Jeg tar en slurk, bitter tonic mot ganen. «Men i kveld…» Jeg lar setningen henge, lar blikket gli nedover halsen hans, til hendene. Store hender, slitte negler. Hender som ser ut som de kan fikse en sykkel eller åpne en flaske uten å bruke verktøy. «Men i kveld?» spør han, toneleiet hans er en oktav lavere. «I kveld følte jeg for å gjøre noe galt,» sier jeg med et smil. Han ler, en varm lyd som ikke er for høy. «Det er den beste grunnen.» Han lener seg nærmere, så jeg kjenner lukten av ham. Svett, ja, men ikke gym-svett. Noe jordaktig, sigarettrøyk og noe søtt, kanskje cola. «Hva slags galt?» spør han. Jeg lar skulderen berøre overarmen hans. Lett, bare et sekund. «Det får vi se. Kanskje du kan hjelpe meg å bestemme?» Han går ikke i fella med «jeg har mange forslag». Han ser bare på meg, øyne som er mørke i det dårlige lyset. «Jeg er god til å komme opp med dårlige forslag,» sier han. «Det er nesten et talent.» Vi snakker. Om at han jobber med å restaurere gamle vinduer, om at jeg nettopp har flyttet fra en leilighet jeg hatet til en jeg ikke har råd til. Om at vi begge har vært på Blå fordi venner dro, ikke fordi vi planla det. Det er ikke dypt. Det er overfladisk og lett, men kroppen min teller sekundene mellom hver gang han ser ned på munnen min. «Vil du danse?» spør han. «Nei,» sier jeg. «Jeg vil finne et sted hvor vi kan høre hverandre snakke.» Vi går ut. Desemberkvelden er et slag i ansiktet, kald og klar. Vi går ikke hånd i hånd. Jeg går foran, eller ved siden av, med armene i kors mot kulden. Han følger etter, lar meg lede. «Bor du langt unna?» spør han. Stemmen hans er annerledes ute, høyere men samtidig mer sårbar. «Markveien,» sier jeg. «Men det er rotete. Jeg har ikke ordnet skapene ennå.» «Jeg bryr meg ikke om rot,» sier han. Han stopper, tar tak i armen min, snur meg rundt. Fingrene hans er kalde mot huden min. «Jeg bryr meg bare om at vi må gå dit, eller at jeg må finne en taxi.» Jeg ser opp på ham. Husker ikke når jeg sist ble sett på slik, som om jeg er en løsning på noe han ikke visste han lette etter. «Min leilighet,» sier jeg. «Men jeg må varsle deg om noe.» «Hva da?» «Jeg er ikke søt. Jeg er ikke pen i morgen tidlig. Jeg har lite sexy undertøy å skifte til. Jeg har ikke engang melk i kjøleskapet.» Han ler, og denne gangen er det hjertelig og mer ekte, nesten intimt. Han legger hånden på halsen min, tommelen under øret, og klemmer lett. Ikke hardt, bare et tak som sier «du er her nå». «Jeg er ikke ute etter søt,» sier han. «Jeg er ute etter ekte.» Vi går resten av veien i stillhet. Jeg fomler med nøklene på døren, klamme fingre på metall. Han står bak meg, ikke presser seg inntil, men tilstede. Puster jevnt. Jeg kjenner adrenalinet banke i tinningene. Inne. Døren lukkes. Jeg rekker ikke engang å tenke «velkommen» før han kaster seg over meg. Ikke brutalt, men bestemt. Han har tatt av seg jakken, og hendene hans er under min, kalde fingre mot varm rygg. Jeg gisper, ikke av overraskelse, men av at det endelig skjer. «Jeg må…» mumler jeg. «Hva?» spør han mot halsen min. «Jeg må bare…» Jeg trekker pusten. «Jeg har ikke gjort dette på lenge. Ikke med noen jeg ikke kjenner.» Han stopper. Trekker seg litt tilbake. Ser på meg. «Vi kan ta det rolig,» sier han. «Eller jeg kan gå.» Jeg ler, høyt, nesten hysterisk. «Ikke gå. Bare… ikke forvent at jeg er kul.» Han smiler, og ler ertende. «Jeg er mer enn tilfreds med at du er deg selv.» Vi beveger oss innover. Soverommet. Mørkt. Jeg kjenner ham trekke av seg t-skjorten, hører stoffet falle. Jeg har på meg en kjole, og han finner glidelåsen bak, trekker den ned sakte, som om han pakker opp noe. Kjolen faller. Jeg står i bh og truse, og jeg vil dekke meg til, men jeg vil ikke dekke meg til. Han ser på meg, ikke som i filmer, men som om han ser feilene, og likevel blir stående. «Sett deg på sengen,» sier han. Jeg gjør det. Madrassen gir seg under meg. Han kneler, først foran meg. Tar seg av skoene sine, sokker. Så buksen. Han har på seg boxershorts, hvite, enkle. Han reiser seg, lar meg se. Kroppen hans er ikke perfekt. Han har en blåmerke på hoften, noe jeg ikke spør om. Magen er mykere enn armene. Han kommer nærmere. Legger seg ned ved siden av meg, ikke over meg. Vi ligger side om side, og han presser én hånd under hodet mitt, støtter det, mens den andre hånden glir nedover magen min. Han stopper ved kanten av trusen min. «Er det greit?» spør han. Jeg nikker og smiler, samtidig som at jeg løfter underlivet opp mot hånden hans. Han drar ned trusa mi. Ikke av, bare ned. Ertende og rolig. Så legger han seg mellom lårene mine, og jeg kjenner pusten hans der. Varm, fuktig. Den første berøringen er langs sprekken, ikke innsiden, bare langs. En lang, langsom berøring med tuppen av tungen. Jeg krummer ryggen, kjenner hvordan magemusklene strammer seg. Han tar seg god tid. Han utforsker, ikke som om han leter etter en knapp, men som om han utforsker hele kartet. Når han finner klitoris, bruker han ikke press med en gang. Han sirkler, ertende og lett, til jeg kjenner at jeg må gripe tak i lakenet for ikke å skjelve for mye. «Du smaker deilig,» sier han, og stemmen hans er dyp, «av hav. Av salt.» Jeg kan ikke svare. Han fortsetter, og jeg hører lyder. Fra meg. Fra ham. Våte lyder. Jeg lukker øynene, ser lys bak øyelokkene. Det bygger seg opp, men sakte, som om han bygger et hus av nytelse, murstein for murstein. «Vent,» sier jeg, hveser egentlig. Han stopper. «Gjør det vondt?» «Nei. Jeg vil…» Jeg reiser meg på albuene. Ser ned på ham. «Jeg vil smake deg også.» Vi endrer stilling. Ikke teknisk sett en 69, men jeg ligger på siden, han på siden, hodene våre motsatt vei. Jeg tar ham i munnen, først bare tuppen, kjenner varmen, smaken av noe saltaktig, noe søtt, hud. Han er tykk, tykkere enn jeg først trodde. Jeg må åpne kjeven mer. Samtidig føler jeg tungen hans igjen, nærmere nå, innsiden av låret, så oppover. Vi finner en felles rytme. Jeg suger, ikke hardt, men jeg kjenner hvordan han stivner og blir hardere mellom leppene mine når jeg gjør det. Han svarer med fingre, to, som glir inn i meg, bøyer seg, finner et sted som får meg til å bite meg i leppen for ikke å skrike. Han stopper plutselig. Trekker seg ut av munnen min, snur meg rundt. «Jeg vil inni deg,» sier han. «Jeg vil føle deg rundt meg.» Jeg legger meg på ryggen. Han finner frem et kondom fra lommeboken (han er forberedt, tenker jeg, og vet ikke om jeg skal føle meg beæret eller beklemt). Han ruller det på, langsomt, som om han vil at jeg skal se. Så legger han seg mellom beina mine. Jeg er våt, så våt at det er nesten flaut, men han ser ikke flau ut. Han ser sulten ut. Han glir inn. Ikke hardt, men hele veien. Jeg kjenner at jeg må puste ut, som om jeg akkurat holdt pusten uten å vite det. Han fyller meg, ikke bare fysisk, men det føles som om han tar plass i et rom jeg ikke visste var tomt. Han begynner å bevege seg. Sakte. Lange støt. Jeg kjenner presisjonen, hvordan han treffer noe dypt inne, en følelse som sprer seg ut i fingrene. Jeg føler at jeg må bevege hendene, gripe tak i noe, så jeg legger dem på rumpa hans, føler musklene spenne seg og slippe tak under huden. «Hardere?» spør han, stemmen ru. «Ja,» sier jeg. «Men ikke… ikke så raske bevegelser.» Han endrer vinkel. Kommer litt høyere opp på meg, støtter seg på en arm. Støtene blir tyngre, dypere. Jeg hører lyden av kroppene, smell av hud mot hud, og det knirker i madrassen. Jeg kjenner orgasmen bygge seg igjen, og nå trenger jeg virkelig en utløsning. Jeg vil ha mer, vil ha alt. Jeg løfter hoftene, møter støtene hans. Kjenner hvordan orgasmen kommer nærmere og nærmere, til den omslutter meg fullstendig. Jeg skriker ut, slipper alle hemninger og lar meg overmanne av nytelse. Hendene mine glir over ryggen hans, neglene mine presser seg inn i huden hans og gradvis får jeg kontroll over min egen kropp. «Jeg kommer snart,» sier han, han nærmest hveser det inn i øret mitt. «Ikke inni,» sier jeg, «på meg. Jeg vil se deg komme.» Han trekker seg ut, river av seg kondomet med en hånd, og runker ivrig. Han skjærer en grimase og blikket hans møter mitt. Jeg hører ham stønne, sekunder før han spruter, og jeg kjenner sæden hans treffe huden min. Varme striper fra venusberget og helt opp til brystene mine. Det er sexy å se sæden hans på huden min, kjenne hvordan den renner ned mot navelen min. Han faller sammen ved siden av meg, med en arm over pannen. Vi ligger i stillhet. Jeg kjenner sæden hans tørke på magen. Vi ligger der. Fem minutter. Ti. Så reiser han seg, finner et håndkle på gulvet (jeg vet ikke hvorfor det ligger der, jeg har ikke vasket klær på lenge), og gir det til meg. Jeg tørker meg. «Jeg bør gå,» sier han. «Jeg har tidlig morgenvakt.» Jeg nikker. Vi kler på oss i stillhet, ikke en ubehagelig stillhet, men heller ikke romantisk. Ved døren stopper han. «Jeg vil gjerne gjøre det igjen,» sier han. «Hvis du vil.» Jeg gir ham nummeret mitt. «Send en melding. Eller ikke.» Han smiler, kysser meg på kinnet, ikke på munnen. «Jeg sender definitivt en melding.» Så er han ute. Jeg står igjen alene i entreen, hører trinnene hans forsvinne utenfor. Jeg går til vinduet, ser ham gå bortover, snu seg en gang, vinke med begge hender og et bredt smil om munnen. Jeg vinker tilbake og smiler for meg selv. Tagger 84 Lesetid: 8 minutter