Bente og fantasi-eliksiren

0:001.0x Jeg hørte det ringe i den lille sølvklokken over døren. Et sikkert tegn på at noen akkurat kom inn i rommet. Jeg går ut fra bakrommet og ser Bente, en kvinne som har vært en kunde hos meg i nærmere 10 år. Hun kommer jevnlig innom, jevlig, som en klokke. Hver sjette måned skal hun alltid ha det samme: Fantasi-eleksiren. Det er verdt å nevne at fantasi-eliksiren min ikke er noe du kan ta ofte. Det må gå ca. 6 måneder mellom hver gang. Tas den oftere enn det, vil den ganske enkelt ikke ha noen effekt. Ikke engang jeg vet hvorfor det er slik, men det er slik. Kanskje det en begrensning som universet selv har lagt inn, en slags sperre som gjør at man ikke blir totalt avhengig. Jeg vet ikke. Jeg smiler til henne og ønsker henne velkommen. Hun ser på meg, smiler et litt slitent smil, det er tydelig at hun går igjennom en vanskelig periode i livet sitt, men hun forteller ikke og jeg spør ikke. Det er ikke min jobb å spørre, jeg er ikke psykolog, jeg bare leverer et produkt, som forhåpentligvis kan gjøre kundene mine lykkeligere, om ikke annet for en liten stund. Uten et ord napper hun ut et par mørke hårstrå og gir meg, uten å si noe. Hun trenger ikke, jeg vet hva hun skal ha. Hårstråene er den siste nødvendige ingrediensen som sørger for at eliksiren gir kunden en unik opplevelse som oppfyller hans eller hennes fantasi og ingen andres. Ikke at eliksiren kan deles eller gis bort, hver porsjon er unik og vil ikke ha noen effekt for noen andre. Jeg tar hårstråene og går på bakrommet, blander en ny porsjon eliksir til henne. Hun tar imot, betaler, før hun forsvinner ut igjen. Jeg rekker så vidt å registrere at solen har tatt over, det regner ikke lenger, før døren lukker seg bak henne. Bente lukker døren bak seg og ser seg om i leiligheten. Det er en flott, moderne og kostbar leilighet, ytterst på Tjuvholmen med en fantastisk utsikt over havet. Enhver som setter en fot innenfor døren vil automatisk anta at her bor en vellykket kvinne som har alt hun kan ønske seg i livet. De ville tatt feil. Bente har alltid ønsket seg barn og det viste seg å være den ene tingen hun ikke kunne få. Hun og eksmannen forsøkte i mange år, men ga til slutt opp. Hun var ganske enkelt ikke i stand til å få barn. Det ble en stein som gnaget i skoen og som til slutt drepte forholdet. Det var 8 siden forholdet tok slutt nå, hun hadde hatt sex med menn siden, men det hadde aldri gitt henne noe, det fungerte der å da, men etterpå følte hun seg tom. Det drepte på mange måter mye av livsgnisten hennes og hun er det som på folkemunne ofte blir omtalt som en «crazy cat lady.» Hun hadde for øyeblikket 5 katter. En mindre enn for et par dager siden. Felix, den eldste katten, lå død i sengen hennes når hun våknet en morgen. Det høres kanskje ut som en bagatell, men for Bente var det brutalt, en kraftig påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hun hadde gått hele dagen og vurdert om hun skulle oppsøke Solveig, om ikke annet for å få noen få timers trøst. Hun endte med å gjøre det. Bente setter seg ved kjøkkenbordet. Hun setter flasken på bordet foran seg. Ser på den. Den lyser blått, et nesten pulserende blått lys, helt annerledes enn det hun har fått tidligere. Hun er spent og litt nervøs. Nesten hver gang er opplevelsen ny, unik og helt annerledes enn tidligere. Hun har opplevd ting hun aldri vil fortelle en levende sjel, opplevelser som er så hinsides det hun trodde var mulig, men som alltid har etterlatt henne tilfreds og med en ny energi som har vart i uker og noen ganger måneder. Men på et eller annet tidspunkt har alltid ønsket, nei behovet, for en ny opplevelse meldt seg. Ofte trigget av en hendelse i livet, som nå. Det ringer på døren, og hun tar imot foodora-mannen. Sushi fra en av Oslos beste resturanter. Hun spiser i stillhet, med en lite glass søt hvitvin ved siden av. Den blå lille flasken står fortsatt på bordet foran henne. Hun spiser opp, før hun tar en rask dusj, tar med seg flasken inn på soverommet og setter seg på sengen. Hun nøler ikke, men skrur av korken og heller den i seg i en svelg, før hun legger seg ned på ryggen på sengen. Det er varmt i rommet, hun har forberedt seg godt, forberedt på at dette kan bli intenst og vet av erfaring at om det er kaldt i rommet kan det gjøre opplevelsen dårligere. Hun blir liggende på ryggen og se på taket. Sekundene tikker av sted, frem til hun gradvis mister kontakten med virkeligheten og alt forsvinner. Bente åpner øynene, hun er usikker på om hun sovnet, men innser raskt at det gjorde hun ikke. Noe har skjedd, eliksiren har tatt kontrollen over henne. Hun befinner seg ikke lenger på sitt eget soverom. Hun blir liggende stille, kroppen kjennes tung som bly, og hun vet ikke om hun hadde klart å løfte så mye som en finger om hun hadde prøvd. Ikke at hun orker å prøve, hun er fullstendig tilfreds med å bare ligge der. Hun flyter. Ikke i vann, men i luft som er tykk og varm. Rommet er ikke et rom, men et uendelig, mørkt rom, bare opplyst av et svakt, pulserende lys fra ingensteds. Hun er naken. Huden hennes er dekket av en tynn hinne av svette. Noe beveger seg i mørket. Skikkelser, høye og tynne, kledd i noe som ser ut som polert obsidian. De står rett på innsiden av soveromsdøren og ser på henne. De har ingen ansikter, ingen definerte trekk, mer som en skinnende glatt overflate med store mørke flekker der øynene er og en glatt overflate der munn og nese burde vært. De beveger seg gjennom rommet i perfekt synkroni, uten lyd, og stopper på hver sin side av henne. Tar tak i henne, bestemt og løfter henne opp.. Bente vet at motstand er nyttesløst. Hun lar seg lede med. Hun føler seg vektløs; tyngdekraften eksisterer ikke lenger; virkeligheten slik hun kjenner den er fullstendig borte. Med et rykk føles det som om hun letter og de trekker henne med seg opp, gjennom et sort hull som plutselig dukker opp i taket på soverommet. Hun svever, stjerner farer forbi, ikke som prikker, men som lys i en tunnel om du kjører i 400 kilometer i timen. Så med ett stopper det. Hun ser seg rundt. Hun er på et sted hun aldri har vært tidligere, et hvitt, sterilt rom. Midt i rommet står det en metall benk og over benken er det flere lange og hvite robot armer som tilsynelatende kommer ut av selve taket. Hva i alle dager er det som skjer? Farer igjennom hodet hennes. Dette er definitivt ingen fantasi hun har hatt. I hvert fall ikke bevisst. De bærer henne mot plattformen armer og ben blir låst fast av mekaniske bånd som skyter ut av platen. En av skikkelsene kommer nærmere med et instrument som gløder svakt. Den holder det mot Bentes panne. Hun kjenner ikke smerte, bare en intens følelse av å bli lest, som om alle hennes tanker, minner og hemmeligheter blir lastet opp i et ukjent system. Hun ser sitt eget liv flimre foran øynene sine, ikke som minner, men som datafiler som blir sortert og arkivert. I øyekroken ser hun en annen skikkelse kommer med en tynn, nål-lignende sonde. Den presser den mot huden på Bentes arm. Hun ser hvordan huden blir gjennomsiktig rundt spissen, og hvordan sonden går inn i en blodåre uten å lage et hull. Den trekker ut en prøve av blodet hennes, en liten, rød tråd som forsvinner opp i sonden. De gjør det samme på det andre armen, på låret hennes. De kartlegger henne. Måler henne. Analyserer henne. Så blir hun snudd rundt, slik at hun ligger på magen, med rumpen i været. En ny skikkelse kommer bak henne. Den holder et nytt instrument. Denne gangen er det en serie av tynne, fleksible staver. De trenger inn i henne, i rumpehullet, i skjeden, til og med i urinrøret. Følelsen er overveldende, en fullstendig og brutal invasjon av hennes innerste. Det gjør ikke vondt. Det er verre. Det er et totalt fravær av følelse, som om hun blir fylt med is. Stavene begynner å rotere sakte, hver i sin egen takt, og sender bølger av en kald, mekanisk energi gjennom henne. Staven i fitta roterer med en jevn, drillende bevegelse, mens den i rumpa snurrer sakte, som en korketrekker som åpner henne fra innsiden. Staven i urinrøret er den mest forferdelige, en tynn, iskald nål som vrir seg i en kanal som aldri var ment for å bli berørt. Hun kan føle hvordan de tre rotasjonene skaper et virvelvann av iskald energi dypt i bekkenet hennes, en følelse så fremmed at det ikke lenger føles som om det skjer i hennes egen kropp. En tredje skikkelse nærmer seg henne. Den holder en enhet som fester seg over klitoris hennes. Den begynner å vibrere, ikke med en varm, menneskelig rytme, men med en kald, presis frekvens som får hele bekkenet hennes til å verke. Det er ikke en vibrasjon, men en ren, høyfrekvent summing som går rett gjennom huden og inn i nervene, som en tannlegebor i det mest følsomme punktet på kroppen hennes. Samtidig kjenner hun hvordan en av stavene inni henne begynner å pulsere, sender elektriske støt dypt inn i vevet hennes. Det er staven i skjeden. For hver rotasjon sender den ut en bølge av elektrisitet, ikke smertefull, men en ren, tørr energi som får musklene i skjedeveggen til å trekke seg sammen i korte, harde kramper rundt den. Hun kan føle hvordan hver krampe blir møtt med en justering i de elektriske støtene, som om maskinen søker etter en enda sterkere reaksjon. Hun er ikke lenger Bente. Hun er et eksperiment. En samling av data og respons. Kroppen hennes, som hun alltid har hatet for å være så kjedelig og uansvarlig, svarer nå med en kraft hun ikke kjenner igjen. En iskald, bølgende orgasme bygger seg opp i henne, ikke fra varme og lidenskap, men fra ren, mekanisk stimulans. Den er ikke deilig. Den er overveldende. En total systemkrasj som får henne til å skrike, men det kommer ingen lyd. Hun bare skjelver, voldsomt, ukontrollerbart, mens maskinene fortsetter sitt arbeid, samler inn data, og forbereder seg på neste test. De slipper henne ikke. Bare fordi kroppen hennes har krampet i en orgasme som føltes som en død, er ikke eksperimentet over. Det har knapt begynt. Bandene rundt lemmene hennes strammer seg, presser henne hardere ned mot den kalde metallplaten. En av skikkelsene kommer frem med et nytt instrument. Denne gangen er det en slags klype, ikke av metall, men av en energi som gløder svakt oransje. Den fester seg på hver av Bentes brystvorter. Følelsen er ikke smerte. Det er en direkte overføring av data. Hun kjenner hvordan hver nerveending i brystvortene hennes blir kartlagt, analysert, og hvordan responsen blir sendt tilbake som en bølge av intens, nesten smertefull nytelse. Det føles som om tusenvis av iskalde fingre stryker over brystvortene hennes samtidig, ikke for å vekke lyst, men for å måle nøyaktig hvordan de reiser seg, hvordan de blir harde, hvordan de sender signaler ned til ryggmargen hennes. Samtidig kjenner hun hvordan en av stavene i fitta hennes begynner å endre form. Den utvider seg, blir grovere, og små, harde pigger skyter ut fra overflaten. De riv ikke i huden, de skraper mot de indre veggene i skjeden hennes, mot G-punktet, med en presisjon ingen menneskelig hånd kunne matche. Piggene er ikke skarpe, men harde og avrundet, og de beveger seg i et mønster som er umulig å forutsi. Noen ganger skraper de sakte i en bue, andre ganger trykker de hardt mot et enkelt punkt i flere sekunder, før de plutselig slipper taket. Hun kan føle hvordan de finner frem til de mest sensitive områdene, hvordan de kartlegger topografien av hennes indre, og hvordan hver reaksjon fra kroppen hennes blir registrert. Staven i rumpa hennes begynner å vibrere i en annen frekvens, en dyp, rungende tone som får hele bekkenbenet hennes til å gynge. Denne vibrasjonen er annerledes. Den er ikke bare en summing, men en fysisk kraft som får hele bekkenet hennes til å vibrere i resonans. Hun kan føle hvordan vibrasjonen sprer seg oppover ryggsøylen hennes, hvordan den får tennene hennes til å klase sammen. Staven i urinrøret hennes sender ut bølger av en svak, varm strøm, en følelse så fremmed og intens at hun tror hun skal miste forstanden. Varmen er ikke behagelig, men en brennende, tørr varme som føles som om hun tisser flammer, en følelse som er så nær smerten at den nesten ikke kan skilles fra den. De jobber på henne som et orkester av mørk teknologi. Hver stimulans blir timet til å forsterke de andre. Klypene på brystvortene pulserer i takt med vibrasjonen i rumpa hennes, mens den piggete staven i fitta hennes roterer i en sirkelbevegelse. Hun kan ikke puste. Hun kan ikke tenke. Alt som finnes er følelsene. En kakofoni av iskald ekstase. Hun er ikke lenger en person, men et instrument som blir spilt på av en usynlig musiker, og hver note er en ny form for overveldende nytelse. En ny orgasme bygger seg opp. Denne gangen er den annerledes. Mindre voldelig, men dypere. Den starter dypt nede i magen hennes, en varme som sprer seg sakte gjennom hele kroppen hennes, en motgift mot den iskalde invasjonen. Det er en reaksjon. Kroppen hennes kjemper ikke imot. Den overgir seg fullstendig. Den omfavner den mekaniske volden og transformerer den til en ren, flytende nytelse. Hun skjelver, en lang, lang rykning som varer i det som føles som en evighet. En væske strømmer ut av henne, ikke en sprut, men en jevn strøm, som om kroppen hennes gir opp alt den har, overleverer seg selv til maskinene som eier henne. Det er ikke bare fitta hennes som er våt. Hun kan føle hvordan væsken renner nedover innsiden av lårene hennes, en varm, salt strøm som er beviset på hennes totale overgivelse. Til slutt, da den siste bølgen har sluppet taket, stopper alt. Båndene løsner. Stavene trekker seg ut. Klypene forsvinner. Hun ligger igjen på den kalde platen, skjelvende og dekket av svette og kroppsvæsker. Lyset blir dempet, gradvis blir rommet mørkere, helt til hun er alene i mørket igjen. Men stillheten er ikke den samme. Den er fylt med ekkoet av det som har skjedd. Hun er fullstendig utmattet og faller i en dyp, drømmeløs søvn. Hun aner ikke hvor lenge hun sover, men når hun åpner øynene, er hun tilbake i sin egen seng. Hun kan fortsatt kjenne vibrasjonene i skjelettet sitt, kan fortsatt smake den metalliske smaken i munnen. Hun reiser seg, ustødig, men klarer å stå. Hun ser ned på kroppen sin. Den er dekket av tynne, røde merker rundt håndleddene og anklene der metallbåndene har vært. Dette er noe nytt, dette har hun aldri sett tidligere. Fysiske merker etter en fantasi. Hun kjenner hvordan hun fryser til og huden nupper seg. Frykt, spenning og opphisselse. Er det mer enn bare en følelse? Får eliksiren ting til å skje? Hun masserer seg rundt det ene håndleddet, men skyver tankene vekk. Hun flytter fokuset til hvordan hun føler seg. Hun føler seg ikke lenger tom. Hun føler seg… brukt. Tømt. Og på en merkelig, forvridd måte, full. Hun er ikke sikker på om hun våger å prøve eliksiren igjen, i hvert fall ikke nå. Kanskje trangen kommer tilbake om seks måneder. Akkurat nå tviler hun, men innerst inne vet hun sannheten. Trangen kommer til å dukke opp igjen. Tagger 73 Lesetid: 11 minutter